Måned: februar 2006

Dette er slutten for denne gang… (Er du ny leser og vil ha med alt fra begynnelsen må du gå til 29 des 05 – Vær klar over at det er mye om du skal lese alt…)

I dag; Sove lenge – hadde jeg gjort, hvis jeg bare hadde husket å skru av alarmen på mobilen… Men det var jo bare å sette telefonen på lydløs, legge seg til og sove litt til. Så sto jeg opp, spiste frokost og tok meg et laaangt bad – det er jo en stund siden sist… at jeg badet altså, ikke at jeg vasket meg…

Planten var jo halvdød da jeg reiste…

Så klokken 1200 var det på'n igjen og Eva hentet meg slik at jeg kunne komme meg på jobb. Men først hadde jeg en liten telefon til Gulating Lagmannsrett og fikk bekreftet det jeg visste – at jeg må møte den 20 mars som jurymedlem i NOKAS og at det er større sjanse for at smådjevlene spiller ishockey der nede enn å få fritak, men det jeg ikke visste var at det møter 18 og at det kun er 12 som må tjenestegjøre i juryen i tiden 20 mars til 13 juli (!!!), så det er fortsatt håp… For 4 måneder er laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaang tid…. Ikke det at jeg er negativ til å gjøre min samfunnsplikt, men som sagt å pendle i 4 måneder til Forus av alle steder, frister ikke akkurat… Men, men som de sier i Midtøsten; "Ihn Allah" – og det betyr noe slikt som Om Allah vil… om det da er stavet rett… og det er det selvfølgelig helt sikkert ikke…

Kontoret mitt – Her har de jobbet…

Så var det gjensyn med kollegaer i alle etasjer og det var jo kjekt. Og jammen må jeg si at Irene, Målfrid og Randi, med god hjelp av Inghild, har klart å "holde fortet" svært så bra, nesten for bra…. For det hadde jo vært litt kjekt om man hadde vært uunværelig ikke sant, men men som de sier; Kirkegården er full av uunværelige folk… Og jeg er jo heldig som jobber sammen med en så dyktig gjeng – slik at jeg faktisk kan ha muligheten til å kunne ta en tur ut på et slik oppdrag. Og de bandittene hadde jo forberedt kontoret mitt også, så da får jeg heller tilgi dem at den ene planten ikke overlevde oppdraget…

Så takk til dere i sekretariatet som holdt det gående i mitt fravær og takk til de som lot meg få lov til å reise, både på jobben og ikke minst familien… – for det er jo heller ikke en selvfølge i en stresset hverdag å få lov til å reise ut og prioritere meg selv litt – selv om det også er noe jobbrelatert iom at jeg også har ansvaret for valg her i kommunen.

Og selvfølgelig må Bjørn Roger Rasmussen nevnes, uten hans tekniske assistanse ville hverken blogg eller billedgalleri vært på nett, i tillegg har han hjulpet underveis med brukerstøtte og backup…. for barske gutter tar som kjent ikke backup, men de gråter mye… Så for å slippe akkurat det, foretrekker jeg backup-rutiner…

Og ikke minst, takk til alle dere som har fulgt meg på denne turen. Det har vært morsom å se at så mange åpenbart har tatt seg tid til det, og takk for tilbakemeldingene jeg har fått, muntlig, på bloggen og på epost.

Når jeg ikke nevner sms, har det sin naturlige forklaring…. Til de av dere som har sendt meg sms'er i løpet av turen, det er ikke manglende dannelse eller gjerrighet som har hindret meg i å svare dere… men utelukkende det faktum at jeg ikke har fått en eneste en… For jeg har forstått at det er en del som har sendt meg meldinger… Mobilsystemet i Hebron-distriktet er åpenbart noe mangelfullt… Nå er det jo ikke helt utkjent at systemet var noe ustabilt, men meldingene vi sendte kom i allefall frem – om noen ganger ganske så forsinket – om vi da fikk sendt dem – for det var ikke alltid tilfellet…

I morgen skal jeg ta med meg Rebecca ned på kontoret for å se hvem som klarer å "knalle" flest ballonger på kortest mulig tid…. og begynne å gjennomgå all eposten som nok ligger og venter… Nå har jeg fått kopi av det meste, men jeg regner med at det ligger noen 1000-spam eposter, kanskje skal jeg bare slette alle under ett???

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Et bad er ikke å forakte…
• Jeg er egentlig ganske heldig når det gjelder både familie og kollegaer…
• Det er gøy å skrive blogg når man får hyggelige tilbakemeldinger….

Du finner min nettside som jeg brukte på oppdraget her Leif E Broch – LTO Mission for Palestinian Legislative Council Elections Jan 2006

Ja nå er det nesten slutt for denne gangen… Kun siste etappe gjenstår.

Siste dagen var preget av høyt tempo og stress – en del selvforskyldt riktignok, men dog allikevel…

Herlig, herlig å gå inn på et bad med varmekabler i gulvet – det har jeg savnet!!!

Frokosten var – for å si det mildt – stusselig, den besto av en 1/3s baguett, et liten boks med eplejuice og en mandarin… hengt på dørhåndtaket ute i gangen, og jeg som hadde gledet meg til en god norsk hotellfrokost, men den gang ei… Så jeg bestemte meg for å gå ut for å spise en frokost – noe det selvfølgelig ikke ble tid til… så det ble i stede en kopp kaffe og en muffin (!) – ikke akkurat det jeg hadde drømt om, men det fikk nå så være. Kaffen ble inntatt sammen med Hans Georg mens vi kjapt drøftet hvordan vi skulle legge opp løpet med rapporten. Og så var det debrief hos NORDEM kl. 1000.

Jeg hadde tatt på meg en ullgenser for jeg skulle jo sitte på møte… og det var jo vinter ute. TABBE… men mer om det senere….

På briefing – Hege og Hans Georg.

Sjefen, Siri, var også innom.

Det var et standard opplegg der vi gikk gjennom opplegget fra start til mål, både i forhold til oss som observatørerer, NORDEM, Flyktningehjelpen og EU. Vi passet selvfølgelig på å skryte av både NORDEM og Flyktningehjelpen – for da får vi kanskje lov til å reise ute en annen gang også… Nei da, bare tuller, de gjorde som vanlig en god jobb, som vanlig etter hva jeg også har hørt fra andre iom at jeg ikke akkurat er noen veteran i denne sammenheng, og selv om det var litt frem og tilbake med returbilletten så ble det kjapt og greit rettet opp – og det er jo det som betyr noe. Ikke at det aldri kan være en liten skjæring, men lakmustesten er når feilen skal rettes opp, det er da du ser hvordan systemet fungerer.

Og Nina fra Flyktningehjelpen.

Etter briefen ble det en liten prat med Cecilie som hadde vært korttidsobservatør hos oss og som arbeider i samme bygget.

Selvfølgelig hadde jeg klart for meg når jeg skulle reise tilbake – trodde jeg… men jeg hadde blingset mellom avreise og ankomst – og fikk det plutselig travelt. Opp til hotellet (det er heldigvis ikke langt fra NORDEM til hotellet), pakke om litt, dra all bagasjen ned alle trappene (heisen var fremdeles ikke i orden… /¤#"¤#*!), sjekke ut og få tak i en taxi. De som er lokalkjent vil nå hevde at jeg lett kunne ha gått ned til taxiholdeplassen som ligger 100 m lengre ned i gaten – og det stemmer jo det – sånn i teorien. Men, akkurat som i Hebron er det noe med kart og praksis. To tunge kofferter, en stoooor koffert og en ustabil og tung trillekoffert, sammen med tax-freeposer, kunne sånn i teorien ha gått greit – på en sommerdag… Men med null brøyting og med 10 cm snø, ble det faktisk noe vanskeligere… så det ble telefonbestilling. Jeg tror damen i skranket etterhvert forsto at jeg ikke var spesielt motagelig for å "rusle av gårde" med all bagasjen – så taxien kom til døren….

Så bar det avsted til Oslo S og inn for å kjøpe billett til flytoget, og jeg har da registrert meg på nettet for å kunne bruke kort og få elektronisk kvittering – bare det at akkurat det kortet lå pakket ned i trillekofferten… (%#"¤#¤#"%¤) Dårlig planlegging, sukk… Men heldigvis tok automaten et annet kort, for tiden min begynte å bli noe knapp – og jeg håpet i mitt stille sinn på forsinkelser… Men hvor f… er de syke flygelederne og pilotene når man trenger dem????

Jeg kom meg relativt kjapt ombord på flytoget – svett og laaang i armene. Det er en tabbe å være kledd i ull når du skal bære tungt – og forresten så er temperaturen på møterommene hos NORDEM noe varmere enn i Hebron… Så ullgenseren ble, om ikke pent, pakket ned sammen med tax-freeflaskene! Og jeg var glad jeg ikke hadde noen ved siden av meg for jeg hadde følelsen av å lukte litt "hest"…

På flytoget har de en liten tv-skjerm der du kan følge med på nyheter mm – og de legger også ut opplysninger om forsinkelser, og det var jo bra… for det var den ene forsinkelsen etter den andre, MEN BARE IKKE TIL STAVANGER!!! Som jeg sa… Men hvor f… er de syke flygelederne og pilotene når man trenger dem???

Men jeg kom nå frem og kjørte rett til tops med bagasjetrallen min – og kom til den laaaaange innsjekkingskøen – selvfølgelig!!! Men så begynte de små grå å jobbe litt… det er jo automatisk innsjekk, bort til automaten, inn med kortet, sjekke inn og ut kom det bagsjelapp til kofferten. Akkurat det derre klistresystemet var ikke helt patent, men det gikk jo greit det også. Så var det bort til bagasje-dropp skranken – og hva ville de si til mine 30 kg? Sist måtte jeg betale overvekt da det er differanse på innenlands og utenlandsflyruter når det gjelder bagasjevekt, men han så på vekten, skjermen sin og på meg – og sa: "Det er greit, ha en god tur." Puuuhhh!!!

Nå var det ikke kronene for overvekten som bekymret meg, men mer tiden… for kronene ville NORDEM eventuelt refundere – noe de også hadde gjort da jeg kom fra Makedonia om jeg bare hadde lest kontrakten min…. eller spurt…. men det er jo en helt annen historie…

Men tilbake til tiden og flyet, du vet når du er på en flyplass og først har fått levert bagasjen kan du bare "slappe av"…. for om du ikke møter opp ved flyet, må de enten vente på deg eller finne akkurat din koffert og ta den ut av flyet!!! Det er nok enklere å eventuelt vente… Det er derfor du av og til hører at de på flyplassen roper opp en eller annen passasjer med en "noe utålmodig" stemme… Så nå var det bare å rusle gjennom sikkerhetskontrollen og finne gaten min, for det sto Go To Gate på tavlen… En kjapp baguetthandel fikk magen til å roe seg da det nå var mat i sikte og så var det bare å gå ombord på flyet, jeg rakk aldri å sette meg ned…

Noen vil vel kanskje hevde at dette var dårlig planlegging… men du kan også se på det svært god og nøye planlegging…. Hmmm, det er vel strengt tatt det første… Men som dere vet, det er jo bare Allah som er perfekt…

Men se NÅ som vi alle hadde kommet oss ombord på flyet – DA begynte forsinkelsene… Men jeg tror vi kom oss avgårde sånn ca kl 1605 og det var bare 20 min forsinkelse… og det kan man jo tross alt leve med.

Men hvorfor må alltid alle de små nusselige sette seg der jeg setter meg? For alle vet jo at å reise med små babyer på fly er et lite – eller la oss bare kalle det en "utfordring". På grunn av trykkendringene skriker de ofte både vel og lenge og de to som satt på hver side av meg, trente allerede før vi kom oss ut fra terminalen… Dette kom til å bli en lang tur for noen…. Men ikke for meg, for hva er en flytur uten en iPod og gode høretelefoner? Det ble atter en gang Jokke og Valentinerne som reddet turen – og selv om små babyer nok er søte og helt sikkert er enda søtere i foreldrenes øyne, så er de slett ikke søte å høre på når de ikke får det som de vil… Men om hvorvidt de sov eller ikke på turen – ja det vet ikke jeg for jeg hørte på Jokke og ikke noe annet… men jeg synes begge foreldreparene så noe slitne og dradde ut da vi gikk ut av flyet…

Så da var det bare flybuss og tog tilbake til Okka-by der Eva hentet meg på stasjonen.

Det er jammen godt å reise ut en tur, men jammen er det godt å komme hjem… Hjem til familie, venner og kollegaer. Godt å kunne gå seg en tur – til kjøleskapet – og bare sjekke om det er noe der man har lyst på, kanskje ikke akkurat nå, men kanskje noe senere… Hjem for å se på hagen… Hmmm tror ikke det, de som kjenner meg og Eva vet hva vårt prinsipielle standpunkt er når det gjelder hage, men jeg kan jo repetere det for de som ikke vet det: "Hage er vold mot naturen!!!"

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Hotell uten heis er (fortsatt) noe dritt – spesielt når du har masse og tung bagasje… og må bære alt ned selv…
• Hotell uten frokost er (helt sikkert) noe dritt – spesielt når du ikke har hatt norsk hotellfrokost på leeeenge…
• Det er slett ikke dumt å planlegge avreise og utsjekk fra hotellet… man svetter betydelig mindre ved slik planlegging…
• Hvor f… er de syke flygelederne og pilotene når man trenger dem????
• Reis aldri på fly uten iPod og gode høretelefoner og da slike som du stikker langt inn i øret… Du vet aldri når du får bruk for det.
• Valget mellom Jokke og Valentinerne og babyskrik er enkelt…
• Det er godt å komme hjem…

Så var det en lange reisen hjem… Og for de som savner bilder, tok jeg ikke et eneste bilde på hele turen – helt sant….

Vi kom oss fra Jerusalem med bil som hentet oss og stemningen var hyggelig, men halvveis kom plutselig nasjonalitetsproblematikken vår opp… og resten av turen gikk i taushet – av en eller annen grunn… Men det var jo ikke noe problem, men men….

Så var det sikkerhetsproblematikken, allerede på vei inn til flyplassen ble vi stoppet med bilen og måtte ut og vise frem bagasjen vår, det var jo bare oss to, Hans Georg og meg, så det var jo fort gjort. Så ble vi sluppet av ved terminalbygningen og måtte svare på nye spørsmål og hva vi hadde gjort – og hvorfor – og et lite spørsmål om hva vi "egentlig og helt ærlig" mente om de palestinske valgene… Det siste var nok mest fordi sikkerhetsvakten var nysgjerrig, men vi hadde jo standardsvaret klart – man har da pugget "the mission preliminary statement" – den foreløpige uttalelsen fra Core Team som dekker alle slike spørsmål…

Så var det inn for å vente – vi hadde reist noe tidligere enn vi egentlig måtte, men det er bedre å ha god tid for du vet aldri hvor lang tid sikkerhetskontrollene tar – og de tok sin tid!!. Etter å ha ventet en stund så vi at det var åpnet inn til området der sikkerhetskontrollene skulle gjennomføres – og gikk selvfølgelig inn. Akkurat det skapte stoooor forvirring da de egentlig ikke hadde åpnet, de var jo klare og alt, men vi gikk altså inn "bakveien" – og det likte de ikke helt. Ikke at det at vi hadde gjort noe galt, men noen hadde jo gjort noe galt iom at sperringen der vi kom oss igjennom ikke skulle stå åpen….

Så begynte spørringen og undersøkelsene, heldigvis hadde vi kortene fra det israelske utenriksdepartementet og vår sikkerhetsoffiser hadde lovet oss at han hadde hatt kontakt med dem for å fortelle når vi reiste, og det hjalp nok en hel del. Det var meget tydelig at damen som undersøkte min bagasje "klødde i fingrene" for å låne pc’en noen dager, for det gjorde de nemlig sist – dvs ved presidentvalget, da tok de pc’ene til en del observatører av "sikkerhetsgrunner" og "undersøkte" dem noen dager, men etter en del spørring gikk det greit og jeg fikk behold den i håndbagasjen.

Det som vi virkelig lurte på, var hvorfor de var så interessert i våre EU-genser og EU-vest som vi hadde brukt under hele oppholdet… Vestene og genseren til Hans Georg, men ikke min ble bombeundersøkt!! Min hadde jeg på meg – og det var tydelig at det "skulle" jeg ikke ha… Det var den siste rene genser med litt varme som var ren – og det var forøvrig en tabbe å ta den på… Alt for varm å ha på seg på en flytur… skulle nok ha tatt på den tynne brasilianske… Jeg antar at de sjekket om vi hadde vært i kontakt med noe sprengstoff, noe vi heldigvis ikke hadde vært – for vi slapp igjennom kontrollen.

Av en eller annen grunn spurte de stadig om hvorfor vi først reiste nå – egentligt et litt dumt spørsmål iom at de selvfølgelig viste at vi ikke kunne reise før nå – og spesielt siden det reiste 28 andre LTO’ere noen timer tidligere… Og de var selvfølgelig ikke så uvitende som de ga uttrykk for – hvordfor skulle de ellers spørre og grave etter vest og genser??? Om de ikke viste hvem, hva og hvor – kunne de jo egentlig heller ikke vite noe om vest og genser heller – ikke sant….

Men så var det bagasjen, jeg fikk tatt ut printeren av kofferten fordi en kjapp og diskret vekttest viste mer 31.5 kg og fikk lagt den over i min nyinnkjøpte kabinkoffert – som for øvrig høstet spydige kommentarer fra sikkerhetskontrollørdamen da knappen i trillehåndtaket hadde hengt seg og det gikk opp og ned uten motstand… "So new and already broken??? Jeg holdt på å si noe om at den var kjøpt i Vest Jerusalem og at det ikke var araberne som i såfall hadde lurt meg… men kofferten var ok og trengte kun et lite "spark" på håndtaket for å være som den skulle!

Og stor og god som den var, berget den meg igjennom hele turen med en masse kilo – for tung var den… Grunnen til min angst, var at en unggutt og moren hans (?) hadde en tilsvarende koffert og de fikk ikke lov til å ta den med seg på flyet – de måtte veie den sammen med bagasjen og fikk "Sorry no can do!". Hjelp… det var bare å holde den diskret ute av syne for innsjekkingspersonalet, holde pusten og rusle diskret av gårde etter innsjekkingen – med kofferten… Men det gikk nå greit – heldigvis… for jeg vet ikke hvor mye den veier, men det er mye iom at "alt" det tunge ligger der… og alt elektronikken og verdisakene – og det hadde ikke vært greiet å sende som ordinær bagasje…

Greit, gjorde ikke passeringen gjennom passkontrollen – for Hans Georg… Først ville de ikke slippe ham inn fordi han ikke sto på listen, så ville de jammen ikke slippe ham ut fordi han ikke sto på listen… Ha, med et iransk stempel i passet og med alle de spørsmålene, all den kopieringen av pass mm da vi kom inn i Israel, er han nok registrert i mer enn en liste… Men etter litt venting gikk også det greit… Så var det ny sikkerhetskontroll – og ut med pc og printer for særskilt kontroll – gjennom hele turen ble jeg vant til akkurat det… I Frankfurt og i Oslo også…

Så måtte vi jo ha litt mat og endte opp med Mc Donalds – vi var litt lei av den lokale maten, og som kjent – fryder jo forandring…. Etterhvert kom Monique også, hun reiser nok noe "enklere" da hun får diplomatpass av sine myndigheter når de reiser ut på oppdrag – hører dere i UD???? Det vil vi også ha!! Tenk ikke noe problem med tollmyndigheter – det hadde vært noe det!!!

Etter nok en avskjed, bar det i vei til Frankfurt – og atter en gang ble det bare stadfestet… Flymaten til Lufthansa, vel la oss si det slik… Den har (fortsatt…) et forbedringspotensiale…. for å si det pent….

I Frankfurt var det litt springing for vi hadde ikke godt med tid – og jeg måtte jo innom taxfree’en – det skulle være åpent på Gardermoen, men vi ville ankomme rundt midtnatt og da var det ikke greit å ta sjansen på at den var åpen. Selvfølgelig var den åpen… Så vet man det til en annen gang!! Som slike panikk-hamstringer gjerne blir, ble nok også denne handlingen noe dyrere enn planlagt og budsjettert… Så det blir nok kun knekkebrød og vann resten av måneden…

Da vi kjørte ut med bussen til Oslo-flyet, så vi Brail-flyet. Det var litt vemodig å se flyet "vårt" til Brasil bli kjørt bort for ombordstigning – Var vi, hele familien, virkelig med det flyet i sommer??? Sukk og sukk, vemodig og lengsel er vel ordene som passer i en sådanne stund… Men kanskje kan vi reise tilbake en gang om vi vinner i lotto…

Men vi ankom Gardermoen og ikke Rio noe over midnatt, for brøyting og avising tok tid. Og da var selvfølgelig siste flytog gått, men det finnes da (dyr) taxi, så vi kom oss til Oslo. Og jeg kom meg på hotell Norønna som nå heter P-hotell og ikke har annen frokost enn en 1/3 bagett på dørhåndtaket om morgen…. Sukk…. Men jeg var nå i allefall glad at jeg ikke bodde i 6 etasje og det var nok også nattevakten…. for han tok sin del av bagasjen opp alle trappene da heisen ikke virket…

Det var nå godt å kunne ligge i et kaldt rom under en varm dyne og ikke fryse – rett nok etter å ha åpnet vinduet og fått ned temperaturen fra de 28 gradene det var ved ankomst… Og vann rett fra springen.. jammen kunne jeg ikke drikke vann og pusse tennene i vannet rett fra springen…. Vi har det jammen godt her i gamlelandet…

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Sikkerhet er ikke alltid like lett å forstå…
• Etter all kontrollen, må vi nok lyse i mørket…
• Panikkhamstring koster alltid flesk…
• Flymat er flymat – og det er ingen høydare…
• Rio er Rio og det er ikke Oslo. – Oslo er bare kaldt og masse snø… Sukk og lengsel…
• Hus uten heis er noe dritt – spesielt når du har masse og tung bagasje…
• Hotell uten frokost er noe dritt – spesielt når du ikke har hatt norsk hotellfrokost på leeeenge…
• Vann fra springen er godt dere…

På plass i Oslo på P-hotellet. Turen gikk bra, flyet forsinket fra Frankfurt, klokken er nå seeent. Utfyllende rapport følger i morgen.

Nå er det gjort…

Innlevering til IOM vår service provider.

Utstyret er levert, petty cash regnskapet er gjort opp – og det betyr at det kun er hjemreisen igjen.

Nå har jeg endelig funnet ut av hvordan doen fungerer her på hotellet… Midt på knotten der du trykker for å pumpe ned – er det et bitte lite hull, du må holde fingeren over det for å pumpe ned!!! Hva i all verden er vitsen med det??? Ja, ja jeg har da pumpet ned i løpet av de dagene jeg har bodd her, men av og til har det blitt opptil flere forsøk…. Og når jeg slo ned dolokket, ja da – det står oppe hele tiden for jeg har ikke funnet noen lov som sier at det ikke er lov!!! – og jammen sto det ikke et oppslag om at du ikke skulle kaste dopapiret i doen…. noe sent å oppdage… Dagen er full av overraskelser…

Så fikk jeg tatt ut penger fra minibanken som faktisk ligger rett under vinduet mitt. Det krevde en del forsøk, for første gang sto solen slik at det ikke var mulig å se hva og hvor man skulle trykke, ikke virket kortet heller… så da var det bare å vente. Etterhvert forsvant solen, men minibank-trafikken økte og de har åpenbart ingen minibankkultur her, for de står omtrent oppå skulderen din!! Ikke bare en, men opptil flere… Og endel har heller ingen køkultur, de sniker som et uvær… i allefall her i området. Så jeg prøvde å vente til køen ble mindre, men det ble den aldri… så det var bare å gå på med krum rygg – slik at ingen fikk med seg alle detaljene. Selvfølgelig virket ikke det ene kortet – og heller ikke det andre, men det tredje virket. Problemet var at jeg ikke husket kodene uten videre og måtte gå ut av køen for hver gang, så det tok sin tid, men det ble litt penger på meg til slutt – og da så…

Ellers har jeg brukt dagen til å ta det med ro, pakke ferdig,utveksle bilder og ikke minst ta avskjed med alle mulige folk. Jeg begynner å få "teaken" på den derre kontinentale kyssingen, men jeg tror ikke jeg skal ta med meg den hjem… Vet ikke helt om de er klar for den varianten på rådhuset – eller i resten av Okka-by for den saks skyld… Så det er nok best å la være… og holde kyssingen til Eva…

Ellers fikk jeg stor angst her midt på dagen. Jeg skulle oppdatere min iPod med både musikk og programvare, og for en gangs skyld leste jeg brukerveiledningen FØR jeg installerte oppdateringen… ja da jeg vet at det er for feiginger…, men det er nå rart med det når du sitter her alene i en fremmed storby… Men jeg oppdaterte som sagt iPoden og det gikk greit – helt den var ferdig og ba om å bli koblet til strømnettet med den ordinære laderen… og den lå hjemme – for jeg har ladet via PC’en… Det var bare en ting å si"#&££€€€*^=)( – ingen advarsel – HØRER dere hos Appel… Det var bare å springe rundt for å finne noen som hadde en iPod, men ingen hadde før jeg traff Richard – sjefen vår – han hadde, men laderen var på hotellet, som selvfølgelig var et annet enn det som kontorene lå i.. Som iPod bruker forsto han umiddelbart problematikken, skramlet en sjåfør og la i vei for å hente laderen, og da han kom tilbake – var dagen reddet. For å reise en hel dag med en iPod i bagasjen som ikke kan brukes, er direkte stusselig…

Da jeg skulle legge inn litt ekstra musikk, oppdaget jeg forresten at strømadapteren til den eksterne harddisken jeg har med var til noe helt annet… så dere skjønner at det har ikke vært mye tid til å fikse og ordne og rydde i musikksamlingen, noe som var planen i tilfelle ledig tid… men det har det ikke vært mye av.

Kommentar er vel unødvendig…

På en liten byrunde, fikk vi for øvrig med oss en ny vri på danske-hatet, det er tydelig at dette med tegningene er noe som engasjerer her nede. Jeg tror ikke du får ekstra rabatt som dansk, ikke norsk heller for den saks skyld, i de fleste butikkene her i området…

Så nå er alt pakket ferdig, for pakking må gjøres med litt omtanke. Securityen på flyplassen kommer nok til å sjekke det meste, så det gjelder å pakke slik at det går enklest mulig. Utover kvelden fikk Hans Georg, Monique og jeg oss en bedre middag, så da er det kun bingen før det bærer avsted til flyplassen i morgen.

Siste middag med gjengen..

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Man lærer stadig nye ting…
• Utrolig hvor mange do-varianter det finnes her i verden…
• Ta alltid en ekstra sjekk på om du har rette kablene med deg når du reiser på tur…
• Ha alltid med flere kort når du reiser på tur…
• Hvorfor pokker må folk stå oppå skulderen din ved minibanken?

LTO debrief var innholdet i dagen i dag.

Fisken var så stooor….

Her gikk vi gjennom resultatene av vår "mission" og hadde evaluering av de enkelte fasene og områdene. Dette var organisert temavis og ikke som det var planlagt i utgangspunktet der hvert LTO-område skulle ha en egen gjennomgang på 15-20 min – noe som ville ha tatt uhorvelig med tid og ikke minst ville ha vært svært kjedelig for oss som kommer til slutt, det meste ville jo da være sagt…

Vi spiste lunsj ute og ble "lurt" på prisen, nå kunne vi uten videre ha diskutert og fått ned prisen, men vi gadd rett og slett ikke – det var ikke så mye. Akkurat det er noe av det som er litt slitsomt her – du må være litt på vakt hele tiden når det gjelder "kronasj…" Det er mange som ønsker å gjøre en "quick buck" på deg.

Trussel mot Dinmark…

På veien tilbake så vi en ny vri på slagord mot Danmark, nå også kjent som Dinmark…. og fikk med oss en nytt lite hagl- og regnvær – kort, men heftig…

Deretter var det en individuell gjennomgang med LTO-Coordinatoren og en av hans deputies, dette var med den enkelte LTO. Her ga vi en mer personlig tilbakemelding og fikk samtidig en skriftlig evaluering tilbake – og heldigvis; konklusjonen er at de kan bruke meg på andre oppdrag – og da så…

Snart slutt…

Hans Georg og jeg har såvidt også fått begynt på å se på hvordan vi skal lage NORDEM-rapporten vår, her skal jo også STO’ene bidra litt med sitt, og det er jo litt av en rapport vi skal utarbeide. Det skal jo leses av mye fintfolk – håper vi da, kanskje det ikke er noen som gidder å lese den i det hele tatt? Vi får legge inn en liten "felle" og se om noen oppdager den… Nei tror nok ikke det er så populært… Den skal jo i tillegg legges ut på nettet, så man må skrive med omhu. Ja, ja dette er jo den "tunge delen", men det må jo gjøres det også. Jeg hadde jo håpet at det skulle bli tid til å jobbe med dette underveis, men det har det rett og slett ikke vært tid til.

Dagen ble avsluttet med cocktail-samling med samtlige og påfølgende middag, og det var den dagen….

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Det er alltid rom for å bli lurt…
• Det er ikke greit å skrive slagord, når du ikke kan engelsk…
• Det skal bli godt å komme hjem…

I dag? Fortsatt turist… fortsatt rolig…. fortsatt ingen som er etter oss…

Jeg hadde sovet lenge om jeg bare hadde husket å skru av alarmen på mobilen… og skru av den andre mobilen – som selvfølgelig ringte den også – tidlig…Men det var nå ok å bare ligge og dorme, se litt på tv, lese litt nyheter på nett. Kort sagt ta livet med ro.

Kanskje er det norsk laks…

Men, alt har en ende… Det var opp og ta en laaaaaaaaaang dusj, rusle over til St Georg for å besøke Hans Georg eller var det omvendt? Kanskje det egentlig er St Hans Georg??? Vi fikk nå gjort en avtale for ettermiddagen der vi møttes i lobbyen på St Georg, han skulle forberede morgendagen og trengte litt tid foran PC’en.

Så da vandret jeg ut alene på byen – forbi alle boikott-plakatene. Den i butikken ved siden av hotellet var nå flyttet – riktignok pent og pyntelig opp i hjørnet… Men jeg vandret litt rundt i byen, fant meg en butikk som solgte engelske aviser og deretter en kafé som solgte mat og kaffe – og var der en god stund – livet er herlig dere… Det er vel kanskje litt arrogant å ikke være skikkelig turist når man først er her nede, men jeg har vært her før og sett det meste før – og det er lenge siden jeg har kunnet ta det så pass med ro – så da så…

Sjekk jordbærene…

Etter å ha svidd av noen kr, dvs først etter å ha funnet en minibank som ikke bare aksepterte kortet mitt, men også snakket et språk jeg forsto, fikk Hans Georg og jeg mobilkontakt og klarte jammen å finne hverandre også. Så da ble det mere byvandring, mere mat og mere drøs.

Etter hvert klarte vi å finne markedet i Vest Jerusalem og det var jo nok av farger og nok av folk – her som i den arabiske delen – for dette er den jødiske delen. Som Hans Georg sa da vi stoppet ved en bod og så på alt krydderet; så mye krydder og så lite brukes i restaurantmaten… Det er nå alltid kjekt å gå rundt å se på boder, utvalget og ikke minst folkene, og igjen er det dette med helhetsinntrykket. Alle lydene; roping, krangling, pruting og surret av stemmer, lukten av ferdig mat, fisk og kjøtt som definitivt ikke er ferdig, brød og kaker, krydder og grønnsaker… Det må bare oppleves.

Litt av det røde, nederst…

Nå fikk jeg også en ny melding om hjemreisen, jeg skal allikevel først til Oslo og deretter hjem. Det vil si at jeg lander i Oslo på søndag den 5 feb, overnatter der, har debrief hos NORDEM på mandagen, for så å reise hjem på ettermiddagen. Det skal bli godt å komme hjem… Hjem til familie og okka by, det skal bli kjekt.

I tillegg ringte Eva og hadde den gleden å fortelle meg at jeg hadde fått post… fra Gulating Lagmannsrett… og det betyr at jeg har fått den ære å bli oppnevnt som lagrettsmedlem dvs jurymedlem i – av alle saker – NOKAS-saken… De kan ikke gjøre det mot meg, jeg har ikke tid til det!!! Fra 20 mars til langt ut i juli!!! Sukk.. nå er det nok noen som blir glade der hjemme på rådhuset…. Dobbeltsukk… og trippelsukk… men hva kan man gjøre? Kanskje de kan gi meg fritak på grunn av for lang reisevei? Kanskje de ikke kan bruke meg? Eller kanskje det bare er en feil… kanskje de har sendt brevet til feil person eller kanskje jeg kun skal være vara? Vi får nå se…

Nå hagler det forresten, noe græveligt… ikke akkurat det jeg hadde ventet, men som all annen nedbør her, er den kortvarig, men denne var heftig…

Nå, hva har jeg så lært i dag da?:

• Skru av alle – absolutt alle – mobiltelefonene om du har tenkt å sove lenge om morgen….
• Selv blind høne finner korn – jeg fikk handlet og vi fant markedet – selv om vi ikke viste om det…
• Det meste ordner seg til slutt… – jeg får både debrief og fly hjem… så da så!
• Det hjelper ikke mye om teksten utenpå minibanken er på engelsk og teksten om å taste inn pin-kode også er på engelsk, når resten er på hebraisk… Hva tenker de egentlig på de som programmerer slike minibanker???
• Jeg som mente at en av frynsegodene med å reise hit, var at jeg slapp alt om NOKAS-saken i media, og så dette… Sukk du slipper ikke unna din skjebne…

Zzzzzzzz Aaahhhhh Suuukkkk – Livet er godt dere…

Nå har det vært lange dager med mye jobbing siden 2.januar, svært lite fritid, lange kvelder og for såvidt krevende arbeide. Nå skal vi ha LTO-debriefing på fredag og det betyr litt fritid til oss – så nå er vi turister, og det er litt herlig.

Ikke bare bare med gateskilt, når de skal være på tre språk.

Nå ja, det er fortsatt litt igjen, men det fikser vi underveis. Så tiden går med til å være turist og det er jo greit… Stå opp litt seint, spise god frokost, drikke litt kaffe, prate litt, nyte litt sol, vandre rundt i byen, se på folk og fe, tja hva mer kan man forlange? Å så fikk lagt ut bildene på galleriet fra og med 27 til i går, så nå er jeg jammen à jour der også. Telleverket virker fortsatt ikke helt, men det gjør ikke noe. Er du klar over at du kan klikke på bildet to ganger? Først en gang så det blir større – og så en gang til så det blir stor?

Noe for damene i heimen og på kontoret??? En butikk i Øst Jerusalem.

Nå ja, litt nyttig har det jo også vært i dag. Monique og jeg jobbet litt og men tok livet litt med ro også. Da hun gikk for å skrive sin sveisiske rapport, ringte jeg til Hans Georg – og vekket ham… Klokken var jo bare 1500… Ja, ja, det er ikke så ille. Han hadde vandret byen rundt på hele formiddagen og hadde nettopp lagt seg nedpå litt, men det var tid for å komme seg opp igjen. Så det ble ny byvandring, kaffe, kinesisk middag og litt suppe senere på kvelden. Og så fikk jeg kjøpt meg en liten flykabin koffert – ryggsekken er det hull i og kofferten har kun 30g før den passerer 30 kg – og overvekt… Så da er løsningen å fylle flykabinkofferten med alt det tunge og utnytte den vekten også. Jeg var innom en gullsmed og spurte om prisen på noen fine smykker, noen øredobber som så fine ut. Gullsmeden mente jeg hadde god smak, problemet var at smaken og lommeboken ikke sto helt i stil med hverandre…. de kostet ikke mer enn ca 10 000,- og det var nok litt i meste laget… tror jeg…

Hans Georg ved en av boikott-plakatene utenfor hotellet.

Dere der hjemme lurer vel på hva som skjer med alt bråket rundt Muhammed og tegningene, og trusler mot hovedsaklig Danmark, men også Norge?? Vel det er fortsatt rolig og fredelig og vi merker ikke noe til det, vi er bare turister. Vi var jo "heldige" at vi var nesten helt ferdig med oppdraget, dvs at vi, alle LTO’ene, uansett skulle reise til Jerusalem for å bo der for å skrive rapport og ha LTO-samling. Hadde dette kommet tidligere, f.eks for 3 uker siden, er det jo ikke godt å vite hvordan det ville ha gått med oppdraget, men nå ble jo aldri det noen problemstilling – så da så… Litt flaks skal man jo ha…

Det var spørsmål om å ta en tur til Klippmoskeen og Al-Aqsa moskeen i morgen, men jeg tror ikke at det var noen god ide… Nå tror jeg ikke at det ville ha vært farlig eller noe slikt, men man trenger jo heller ikke oppsøke de mest hellige stedene for å sjekke det ut, det kan jo være noe der som ikke helt ville hatt forståelsen for det….

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Det er godt å ha litt fri også…
• Livet som turist er slett ikke å forakte…
• Det er best å spørre om prisen – før du handler… spesielt om du har "god smak"…
• Litt flaks skal man jo ha…
• Man må ikke oppsøke alt selv om man kan det…