Road Trip – Side 3 – Hobbiten Testblogg

30. juni 2017

I vindmølleland på det tyske bondelandet…

Dagen i dag er en kjøredag, men også kjøredager kan også inneholde overraskelser…

Turen gikk greit, bortsett at det startet forresten å regne da vi kjørte ut av Holstebro – og fortsatte og fortsatte. Da vi passerte grensen til Tyskland så vi at den motgående motorveien plutselig var helt tom for trafikk og etter en stund så vi årsaken. En større trafikkulykke og et hav av utrykningskjøretøyer – og kø, laaaaaang kø som naturlig nok sto helt stille. På radioen hørte vi senere om 30 km bilkø… det var neste som i Brasil.. Bortsett fra at den køen var på 6 timer…. Vel vi var glade for at vi ikke reiste den veien. Eller er det bare å være oppmerksom når det regner på motorveien fordi det gir det en god regndis…

Og dette er vindmølle-land. Det er flere vindmøller enn trær her, så det vi har i Dalane blir litt smått når du kjører forbi vindmølle-klynge etter vindmølle-klynge etter vindmølle-klynge… Du skjønner at tyskerne mener alvor med vindkraft når du kjører gjennom det flate landskapet her som har vindmøller i fleng…

Etter hvert tenkte vi på at vi skulle ta oss litt mat, men… Dere vet hvordan det er, det ble bare en bensinstasjon/veikro til… og en til, vi tar neste og neste… Plutselig var vi på landet, bokstavelig talt helt på jordet… Bortsett fra mangelen på veikroer, er det her veier med 100 km/t som Statens Vegvesen ville ha gitt 40-50 km/t… og selvfølgelig alltid en lastebil eller en bobil som lå i 60-70… Sånn er det i Tyskland…

Vi fant en veikro og stoppet der, men etter å ha tatt både en og to runder uten å finne parkering, valgte vil å ta neste… Akkurat DET var dumt…

Kart med trafikk — Rødt er kø og mye trafikk…

Etter hvert måtte vi stoppe og ta en kartsjekk, noe vi selvfølgelig burdet ha gjort for lenge siden… Det var da vi oppdaget at TomTom tok oss via Brunsbüttel … og fergen Brunsbüttel – Cuxhaven… Hm… Det var en overraskelse, men vi hadde passert «the point of no return» så det var bare å fortsette, for det var faktisk korteste turen… pga en liten fjord eller hva de kaller det her i Tyskland. Så Tom hadde helt rett… Og det var utrolig mye trafikk i Hamburg og Bremen, så dette var kanskje ikke så dumt allikevel…

Nå viste det seg at vi antagelig hadde planlagt med en fin fergetur da vi planla i mars, men det var leeenge siden… Vi kom til fergeleiet i Brunsbüttel og det viste seg at Arsvågen og Bokn er metoropoler sammenlignet med Brunsbüttel … Heeeldigvis var det toalett der, det lettet stemningen litt, faktisk litt mer enn bare litt… Blodsukkeret var det verre med, de som kjenner Eva vet hva det betyr…

Heldigvis har vi med turmat fra DryTech og varmt vann på termosen. Så det ble sein lunsj på restaurant Peugeot; Tikka Masala med kylling og Kylling i urtesaus, for en middag… Den ga til og med god stemning etterhvert!!! Det er forresten ikke helt tilfeldig at vi har med nødproviant… Aldri en langtur uten…

Etterhvert forsto vi også hvorfor de hadde venteplassen nede bak en svær jordvoll, det er litt vær her…

Biler — Det er her alle bilene kommer fra…

Den fine fergeturen ble ellers litt preget av lavt skydekke, tungt regn og dårlig sikt… Men så andre båter, til og med et stooort containerskip på nært hold.

Vi kom til land i Cuxhaven, men det var kun et fergestopp og etter 30 minutter var vi på plass på Atlantic Hotel SAIL City Bremerhaven. Her ble det litt middag på hotellet, det regner og blåser, er seint så byvandring er uaktuelt, men det kommer en dag i morgen…

Og hva har vi så lært i dag da?

Det kan være lurt å ta en kart- og reiserutesjekk før avreise… Eller panserbrief som det også kalles…
Du skjønner at vindmøller er tingen når det er flere vindmøller enn trær her…
Det er lett å se hvilken vei vinden blåser når alle trærne heller samme vei…
Det er langt mellom begynnelsen på mars og slutten av juni…
Restaurant Peugeot kan anbefales… intim, god mat, hyggelig betjening…
Nødproviant er viktig når man er på tur, ikke bare på fjellet…

29. juni 2017

Takk skal du f*** ha for tilbudet Fjord Line…

Da er vi i gang igjen.

Denne gang er det road trip med første stopp i Holstebro i Danmark, neste stopp i Bremerhaven i Tyskland, for så å ta turen via Ghent i Belgia til Bayaux i Frankrike. Etter å kikket på strendene i Normandie, går turen videre til champagne-distriktet i Reims og Koblenz i Tyskland, for så å avslutte i Lübeck. I følge Google Maps en tur på 4 027 km så det blir noen timer i bil…

Sjøormen i Slettebøvannet — Er dette sjøormen Bjarne i Slettebøvannet?

Turen startet bra med avreise kun 9 minutter over planlagt avreise, ingen trafikkproblemer på veien – og for engangs skyld ingen avlysning fra Fjord Line… Vi har en del dårlige erfaringer de siste gangene vi har reist med dem… Men første et lite stopp ved Slettebøvannet for å fotografere sjøormen der… enda en attraksjon i Egersund? Noe for Arnt Olav Klippenberg?

Dette gikk jo smooth… Men hvor lenge kunne det vare? Jo helt til innsjekken i Fjord Line der vi ble informert om at vi hadde bestilt billett til 22. juni!!! Og ikke 29. juni!!! Som var dagen i dag… Kun en ting å si; «#¤%&/(()&#¤%?=), vel litt #¤%&& var også på sin plass… Fjord Line hadde da selvfølgelig også kansellert returen…

Heldigvis hadde vi begge to bestilt i lag foran PC’en…

Fjord Line trødde til og tilbød oss venteplass til kr. 3 400,- mat i tillegg, altså godt og vel 4 000,- for en vei!!! Da var det kun to ting å si; «Takk skal du f*** ha Fjord Line» og ikke minst «Color Line here we come…» De skulle ha nesten 1 300,- for bedre plass, større båt og ikke minst bedre mat – valget var derfor enkelt…Vi benyttet forresten anledningen til å purre på svar på klagen for de forrige forsinkelsene i påsken, som Fjord Line fortsatt ikke har svart på… De imponerte heller ikke da med kundeservicen sin… De kansellerte reisen mm, refunderte mindre enn det vi betalte og de har fortsatt ikke svart på hvorfor… Men kanskje de har eget gebyr når de selv kansellere turer…

Greit nok, om man kan si det, at man taper pengene og får bryet når man tabber seg ut og ikke møter opp, men at de avbestiller returen!!! Ja da, jeg vet at det står med liten skrift og at de har rett til å gjøre det og at det er vanlig praksis… Men at de også skal ha betalt for maten man har bestilt på returen… Vel vel, vi får nå se på det…

Men Color Line leverte og vi kom oss over et stille hav, gode og mette, noe sene, men dog allikevel – vi kom da fram…Middagen i Holstebro ble avlyst da vi først ankom der i 22-tiden og det var litt sent å gå ut for å spise, men vi skal nok ta det igjen en annen gang…

Vi avsluttet dagen med å hente nøkkel til leiligheten til Rebecca – og da vi kom frem virket selvfølgelig ikke den elektroniske brikken som åpner ytterdører… Det ble en ny tur for å få en ny nøkkel – som heldigvis virket…

Så hva har vi lært i dag da?

Det dukker stadig opp nye potensielle turistattraksjoner i Egersund…
Det er en god ide å dobbelt-trippelsjekke bestillinger… Og ja… vi har sjekket de andre bestillingene…
Fjord Line imponerte ikke denne gangen heller…
Color Line Here We Come…
Nå vet Eva hvor sokkene hennes er…
Nå må det vel bare bli bedre…

29. juli 2015

Atlanterhavsveien til Molde eller endelig hjorteskilt…

Etter en frokost i særklasse og et par kuler i hodet rikere, tok vi fatt på turen fra Hell til Molde.

Nå syntes det ikke om vi hadde lært allverden om fergeplanlegging fordi det dukket plutselig opp en ferge som vi ikke var klar over, men men… det går jo alltid en ferge…

Etter hvert som kilometerne løp, kjørte vi ut av Trøndelag og inn i Møre og Romsdal. Skiltene langs veien bar også preg av det. Vi hadde gått fra fareskilt med rein og elg til fareskilt med hjort… Vi så nå ikke noe av de dyrene, men thraner så vi nå….

Den store attraksjonen denne dagen var den nasjonale turistveien Atlanterhavsveien. Men før vi kunne ta fatt på den, måtte vi ha noe mat. Og for en gangs skyld klarte vi å «time det» til lunsjtid og valget ble Bjartes favorittkro. Der ble det god fiskesuppe og sjøkreps.

Nå må det jo sies at Atlanterhavsveien er fin og flott, men vi kan ikke anbefale å ta den etter en tur gjennom Ryfylke, over Sognefjellet, gjennom Vesterålen, Lofoten og Helgelandskystsen. Det blir litt tamt… Den er jo spektakulær, men på en mer stille måte…

Vi måtte selvsagt ha et stopp slik at vi kunne ta det «ikoniske bildet» av Atlanterhavsveien. Der var det utrolig godt tilrettelagt og vi kunne ta oss en lite spasertur rundt en liten høyde. For å ta noen bilder gikk Leif med livet som innsats over gangbroen der det sto folk og fisket hele veien – med sluker og kast i alle retninger… Det hadde nå begynt å regn, blitt godt med vind og var kjølig, så det ble med den ene turen.

Vi tok selvsagt veien om Bud, for når vi først er på Atlanterhavsveien nytter det ikke å ta kortversjonen, så vi tok den lange veien om hele kysten.

Ved hvert forblåste hus - en trampoline... — Ved hvert forblåste hus – en trampoline…

Utrolig nok var det trampoliner ved nesten hvert eneste hus i dette forblåste distriktet, men vi må anta at de vet et og annet om hvordan man skal sikre ting og tang i vinden…

Vi var heldige og kjørte rett på hotellet vår Scandic Hotel Seilet, i Molde – og det viste seg å være et godt valg når vi først fikk sjekket inn. Da vi kom sto det en rimelig stor busslast med utlendinger som også ville sjekke inn – og med den hastighet det gikk i, var det liten vits å stille seg bakerst i køen… Vi tok derfor en kjapp avgjørelse og dro på sighseeing i Molde, samt en runde på sokkejakt…

Da vi var ferdig med det, fikk vi vårt rom i 13 etasje med sjøutsikt og sjeselong ved vinduet. Nice…

Da gjensto det bare en bedre middag på hotellet restaurant, før det var bingetid.

Og hva har vi så lært i dag da?

Det går alltid en ferge…
Spektakulær natur er litt ulik etter hvor du har vært…
Det skal ikke store fisken til for å glede en turist…
Ikke kom mellom en turist og sluken hans…

no images were found

28. juli 2015

Not Exactly the Highway to Hell…

Etter all den spektakulære naturen i Harstad, Vesterålen, Lofoten og på Helgelandskysten blir strekket fra Nesna mer enn litt kjedelig.

Turen ble bare avbrutt av at vi fulge GPS’en og ikke skiltingen og svingte av på det som viste seg å være «Gamleveien» til Mosjøen. Det sto rett nok at den var stengt, men vi sjekket med nettsiden til Statens Vegvesen og der sto det at den var tidvis stengt fra 6. august eller noe slikt. Så vi regnet med at vi hadde sett feil, helt til vi kom til et nytt skilt med Blindvei…

E-6 gjennom Trøndelag... — E-6 gjennom Trøndelag…

Da ringte vi Vegsentralen og dette var åpenbart ingen ukjent problemstilling… «Å ja dere er nok på «Gamleveien…» Så da var det bare å snu og kjøre tilbake til vi kom til god skilting og rett vei…
Og nyveien? Ja den fant vi ikke på Google maps og TomTom… men vi fant frem på den…

Vi hadde, selvsagt, en stopp på XXL i Steinkjær – som vi hadde på vei opp. Vi skulle ha noen litt store termokopper og turkopper, men de vi ville ha var selvsagt utsolgt… Og etter en liten runde på senteret, bar det i vei mot Hell.

Hvorfor nye termokopper? Jo da, termokoppen til Eva hadde begynt å poppe av med lokket – etter at det var skrudd på… Og det er jo litt ugreit å ta risikoen på å få en halv liter glovarm kaffe i fanget… Heldigvis hadde all poppingen skjedd under kontrollerte former…

På Hell skulle vi bo på samme hotellet som vi hadde på vei opp, Hell Scandic – der de har god mat i restauranten med hyggelig betjening og usedvanlig god frokost.

Nå er det ikke spesielt mye å gjøre på Hell, så vi tok oss en tur innom sportsbutikken og jammen hadde de ikke koppene våre – og ikke drev de med måkejakt på taket heller…

Vi var godt fornøyd med hotellet bortsett fra at Leif ble skadet på hylla fra Hell… De hadde klart å sette opp en hylle på en slik måte at det er et hjørne som stikker godt ut… og som det er godt mulig å treffe med hode når man reiser seg opp fra sengen… noe som også skjedde… I tillegg klarte Leif å treffe hylla midt mellom øyene etter en nattlig tur på toaletter der han ikke ville vekke Eva og derfor ikke skrudde på lyset… Hun ble vekket og det lukter antaglig svovel på rommet ennå… Det kommer til å gå en seriøs alvorlig klage til hotellet fordi de kunne opplyse om at det var slett ikke førstegang slikt skjedde…

Og hva har vi så lært i dag da?

Det kan være greit å følge med på skiltingen og ikke bare på GPS’en…
E-6 og Trøndelag er skog, grantrær og kjedelig «turterreng»…
Det er ikke hver morgen de driver med måkejakt på Hell kjøpesenter…
Termopopping kan være ugreit…
Å bo på «The hotel in Hell» kan være usedvanlig farlig…
Å bo på «The hotel in Hell» kan være kult, faktisk dobbelt-kult….

27. juli 2015

Helgelandskysten, fra Bodø til Nesna

Vi var nå tilbake til hotellfrokostene og det var ikke noen ulempe… Hotellet hadde god frokost, men vi skulle videre til Nesna og det er jo et stykke.

Turen skulle gå på Riksvei 17 (FV-17) som er Nasjonal turistvei Helgelandskysten, og for en tur.
Først passerte vi Saltstraumen og naturen ble bare enda mer spektakulær jo lenger vi kjørte.

På et sted så vi ørn, i flukt på høyde med bilen, og mens vi ventet på den ene av de to fergene så vi jammen også ørn der også.

Vi hadde et stopp ved Svartisen, dvs på veien. Vi tok ikke turen inn dit som vi kunne ha gjort, men men man kan ikke få med seg alt…

Men vi fikk da med oss noe allikevel for det var en fantastisk flott tur! Og Gudfaren holdt oss med selskap som lydbok hele veien.

Det var to ferger og vi rakk begge… Og på den ene passerte vi Polarsirkelen – så nå har vi passert den både til lands og til vanns…

Og nå kom regnet og det sildret ned helt til vi kom til Nesna. Der skulle vi bo på Havblikk camping. Vi skulle bo på Rom Vest og det var for såvidt greit nok – litt bob-bob….

For såvidt og bob-bo fordi det var dyrere enn de fleste hotellrommen på turen, men det er jo ikke mange valgmuligheter på Nesna… Nettverket var ustabilt og falt stadig ut og enkelte tv-kanaler forsvant og/eller var «preget av snøvær»… Da sengen pluselig falt sammen, gjorde ikke situasjonen bedre. Det viste seg at to av sengebena var løse og det ene hadde åpenbart bestemt seg få å gi etter mens Leif satt alene i sengen og leste… Jo da helt sant…. Nå viste det seg at det bare var løse skruer, men den toppen som lå under sengen var nå i hvert fall ikke vår…

Rommet vårt lå vegg i vegg med fellesdusjen og vaskeri. I gangen som gikk til badet vårt, var det en (låst) dør (med en 2-3 cm dørsprekk) inn til fellesvaskeriet og der gikk vaskemaskinene stadig vekk, men ikke etter kl. 2300. Så det var ikke noe problem, men litt lytt var det jo… og vi fikk en solid dose med vaskelukt, men som sagt ikke noe stort problem… Det var nå ellers rent og ryddig, men men…

Vi holdt ellers døren låst etter at vi fikk en tysk «Anton» på besøk som åpenbarat skulle inn i fellesdusjen, han var kjapt ut igjen… men det var nå et par andre som også tok feil så da var det greit å holde døren låst…

Hva kan vi si om Nesna? Det var fort gjort… Coop, Spar og to-tre butikker til… og lite utvalg i spisesteder… Middagen tok vi på rommet, det var plan B – Real turmat, enkelt, greit og godt…

Og så ble det fint vær og muligheter for en liten kveldstur før det var bingetid…

Og hva har vi så lært i dag da?

RV-17 og Helgelandskysten kan absolutt anbefales.
Dramtisk natur krever dramatisk litteratur…
De ca 1 100 studentene på Høyskole på Nesna må være glade i friluftsliv og studier…
Hold døren låst på Nesna om du ikke ønsker besøk av «Anton»…
Sitt rolig i sengen på Nesna…
Sjekk alltid under senga på Nesna, det kan være du finner en topp eller to…

26. juli 2015

Bare to biler… eller 7 t og 59 min…

Vi sto opp og hadde en enkel og grei frokost på rorbua – eller ferieleiligheten som det ville ha hett et annet sted… Kikket ut – og joda det var fortsatt folk på Svolværgeita – forhåpentligvis ikke de samme…

Thea tok turen tilbake til Harstad og de gamle var nå helt på egenhånd…

Nå skulle vi til Bodø og det er bare en vei til Moskenes og fergen som skulle ta oss til Bodø, så det var bare å holde seg på E-10. Da det var avklart var det bare å pakke, laste opp og komme seg avgårde. Og jammen rakk vi ikke å se at det ikke var folk på Svolværgeita – vi bare måtte ta et bilde av en så sjelden begivenhet…

Nuvel vi la i vei og tok turen innom Nusfjord. Ikke at vi hadde noe kjennskap til Nusfjord, men vi er nå på ferie og hadde god tid… og Nusfjord er nå engang et av Norges eldste og best bevarte fiskevær.

Det kostet kr. 50,- å komme inn i Nusfjord. Akkurat det var et litt uvant konsept, men da hadde du tilgang til alt – inkludert toaletter… Så det var vel verdt det – og ganske lurt konsept egentlig…

Vi var der en god stund, kanskje litt for lenge skulle det etter hvert vise seg…

På ferden videre så vi ørn flere ganger og mye flott natur, og vi stoppet ved flere anledninger for å ta bilde. Kanskje et par ganger for mye skulle det etter hvert vise seg…

Så etter en kjøretur på 3, 5 time og 180 km, kom vi frem til Moskenes – og jammen lå ikke fergen der og holdt på å ta om bord biler. Godt planlagt tenkte vi… helt til det sto igjen to biler foran oss og fergen gikk uten oss… Jeg gjentar to – 2 – biler…

Ja det går jo alltid en ferge tenkte vi… Og som ungene sier… Særlig… Jo da det gikk en ferge til – kl 1930… og nå var kl 1400… Fergen tar 4 timer og den som gikk kl 1930 var fremme kl 2330…

Kart Den korteste veien Moskenes - Bodø — Den korteste veien Moskenes – Bodø

Det var heller ikke mulig å bestille plass for det må du gjøre dagen før… Nå trodde vi også av en eller annen grunn at det også var siste ferge – noe det forresten ikke var, men det gjorde jo uansett ikke situasjonen noe bedre… Et sjekk på ulike fergetider på Lofoten.info og Fergeruter og hurtigbåtrute til Lofoten avdekket fort at det heller ikke var noen andre aktuelle ferger å ta lengre nordover, vi ville ikke rekke noen…

Vel… etter å ha luftet ut litt lummer stemning i bilen, tatt litt kaffe… og tenkt litt… fant vi ut av at Nasjonal turistvei Lofoten er vel verdt å se… Den andre veien også… Og vi ville være fremme tidligere enn om vi ventet på fergen, så vi satte kursen nordover igjen… tilbake over Sortland – Lødingen – Fauske – Bodø… En tur på 7 timer og 59 minutter og 463 km… Men det er en flott tur som absolutt tåler å tas to ganger… Vel vel det er sikkert også en fin fergetur mellom Moskenes til Bodø…

Kart Moskenes - Lødingen - Bodø — Den lange veien Moskenes – Lødingen – Bodø

Denne gangen kunne vi i tillegg se naturen på strekket Lødingen – Bognes – Fauske iom at det nå var fint vær og ikke lavt skydekke som det var i forrige runde da vi kjørte til Harstad… Noen fordeler må det jo være…

Vi var fremme i Bodø på hotellet kl 22.36, Thon Hotel Bodø, og fikk lastet av rett utenfor døren til hotellet, fikk melding om at hotellets parkeringsplass var full, men vi kunne parkere i gaten. Der fant vi – heldigvis for nå regnet det godt – en plass ikke langt fra hotellet, men ingen parkeringsautomat som virket… Men etter å ha fått på brillene kunne sjåføren se at man kunne betale med sms, fantastisk ordning… Han andre som vi møtte som også leitet etter en parkeringsautomat ble litt fårete da vi vel inne på hotellet kunne fortelle ham om sms-ordningen og at det sto på automaten, han fant jo etter hvert en som virket – selvfølgelig langt fra bilen…

Dagen ble avsluttet med turmat på rommet… En laaaaang dag i bilen var over…

Og hva har vi så lært i dag da?

Det er noen ganger, ikke mange, det ikke er folk på Svolværgeita…
Planlegg ruten…
Sjekk fergetider…
Dobbeltsjekk fergetidene…
Nettsiden til Lofoten.info med info om Fergeruter og hurtigbåtrute til Lofoten kan anbefales…
Bestill plass på fergen når det er en lang tur til fergen og med fergen..
Nasjonal turistvei Lofoten er vel verdt en tur eller to…
Fauske er ikke så mye bedre i sol…

25. juli 2015

Henningsvær

Vi sto opp og kikket opp på Svolværgeita – og der var det fortsatt folk. Lurer på om det er nattskift der…

Etter en kjapp frokost, en hårklipp, litt handling ble bilen lastet opp og vi satt i marsj til Henningsvær.

Da vi svingte av hovedveien inn mot Henningsvær så vi de føste tegnene på at det er en del klatring i Henningsvær.

Det var noen områder der det var telt overalt i tillegg til at det var en folk i ulike fjellvegger… Men det var absolutt ingen tilrettelegging, ingen toaletter mm…

De gamle var jo spesielt fornøyd med den ene klatrevegggen het Gandalf-veggen…

Vi fant, utrolig nok parkeringsplass ganske enkelt i Henningsvær – vi var heldige…Det var jo fastboende som var mer kreative enn andre for å gi klar tilbakemelding om at det var privat parkering…

Her parkerer du ikke... — Her parkerer du ikke…

Det er utrolig mye turister der, i alle butikke, serveringssteder og i gatene. Men det absolutt verdet et hyggelig besøk og det er en del å bruke tid på.

Vi spiste lunsj Henningsvær Lysstøperi & Kafé, der vi også var heldige å få plass, noe vi ikke var senere på dagen da vi skulle runde av med kaker der…

Ette hvert hadde vi sett det vi mente var verdt å se etter å ha vandret rundt noen timer… og vi satte turen tilbake mot Svolvær. På truen stoppet vi på Lofoten Aqvarium og fikk med oss litt oter, sel og et utall av ulike fisker…

Her var det en liten, bitte liten, topp med trapper og inngjerdet utsiktsplatting, og her var det skilt med «Ferdsel på eget ansvar» – du og du så mye farlig det er her i verden….

Etter litt avslapping på rommet, tok vi turen til Børsen Spiseri der vi hadde bestilt bord. Bra sted, god mat og hyggelig betjening med glimt i øyet.

Det var fortsatt folk på Svolværgeita da vi kom tilbake…

Og hva har vi så lært i dag da?

Det er alltid folk på Svolværgeita…
Du skal nok være forsiktig hvor du setter føttene i visse (telt)områder rett før Henningsvær…
Ikke alle husfarger er like vellykket…
Enkelte steder parkerer du ikke…
Dagens fisk er? Kylling…

24. juli 2015

Anton fra Finnmark og ankomst i Svolvær…

Dagen begynte med pleie av et mega-myggstikk – og da snakker vi om 10-15 cm i diameter… Vel aldri en tur uten Fenistil… Helt siden jeg ble reddet i Jerusalem av denne er den fast inventar i toalettvesken på tur – som sagt ikke uten grunn…

Frokosten på Ekspedisjonen var som middagen – god. Så da var det bare pakking igjen. Og mens vi, Eva og Leif, pakket banket det forsiktig på døren. Den ble åpnet og utenfor sto Anton fra Finnmark. Etter en lengre kunstpause, hilste han pent og gjorde oppmerksom på at han var litt full, men var ute for å sosialisere litt på morgenkvisten… Han kikket inn på rommet som var preget av to store kofferter på sengen og lurte «Pakker dokker?» Nuvel, etter litt småprat forsto han at vi pakket og var opptatt med det, så han gikk videre for å sosialisere med noen andre – mer villige…

Da var det bare å pakke bilen og sette kursen til Stø. Dit kom vi etter et lengre stopp på en bruktbu på veien, heldigvis var bilen allerede full…

Stø var relalivt kjapt unnagjort iom at det regnet og det derfor ikke var aktuelt med noen lengre spasertur. Så da var det bare å sette kursen til Sortland, for å sjekke opp den sportsbutikken vi «misset» i forrige sving, ta lunch og hente bilen til Thea.

Vi skulle videre til Svolvær og tok turen over Stokmarknes, noe som innebar en fergetur fra Melbu, eller Melby som det ble på Facebook…, til Fiskebøl. Vi hadde jo to biler og Leif som kjørte først skulle betale for begge bilene. Thea og Eva satt i bilen bak og da fergebilletøren spurte om det var en bil og en pensjonist i tillegg, måtte jeg love ham å ikke fortelle det i bilen bak… Nå var det litt dårlig vær og han var ingen ungsau… så han får være unnskyldt…

Grunnen til at vi tok turen innom Stokmarknes, var at bestefar til Leif hadde bodde der i mange år, Just Broch var i mange år distriktslege der, og bygde og bodde i verdens mest upraktiske hus. Det var bygd med utgangspunkt i en spansk «hacienda», det var bygd som en åpen firkant og hadde et lite tårn – helt tomt…

Vel, vi hadde ikke adressen, men iom at Leif hadde en viss anelse og med litt hjelp fra mor i Danmark, hadde vi sånn nogenlunde en ide om hvilken kant av byen det lå i… Vi tok sjansen og kjørte opp, tanken var å stoppe en pensjonist som kanskje husket distriktslege Broch, men hvor er pensjonistene når du trenger dem? Etterhvert passerte vi en på sykkel, stoppet og ventet på at han tok oss igjen, og spurte om han var fra Stokmarknes og om han husket distriktslege Broch. Joda, han både var fra stedet og husket ham, i tillegg viste han godt hvor han hadde bodd. Så han tilbød seg å sykle i foran og vise vei, han var i tillegg en omgangsvenn med han som hadde kjøpt huset i sin tid… Ja verden er ikke stor… Vi fant nå huset, mimret litt og kjørte videre mot Svolvær, med et lite stopp i Hadsel kirke på veien.

156 Annen fare - Aldershjem...??? — 156 Annen fare

Da vi nærmet oss Melbu, passerte vi et fareskilt med undertekst: Aldersheim, ja helt rett… Aldersheim!!! Hva skjer her? Er det eldre med gåstolene deres? Eller villkjøring med elektriske rullestoler? Ja ja, bare de lokalkjente vet…

Vel fremme i Svolvær, fikk vi booket inn på Lofoten Rorbuer og tok fatt på neste mimrerunde.

Og den var å finne Villa Kairo i Svolvær, for der hadde Ellinor bodd i sin ungdom.Villa Kairo har sitt navn etter at Ellinors onkel gikk i land fra sin utenriksfart, og ble ekspeditør for Hurtigruten i Svolvær. Navnet er faktisk ikke basert på den egyptiske hovedstad, men Kai-Ro – perfekt for en gammel sjømann som gikk til ro på kaien…

Vel vi fant den, fikk tatt bilder og kikket oss rundt i Svolvær.

I Svolvær er det et berømt fjellparti som heter Svolværgeita – og der var det folk hele tiden – sent og tidlig, de må stå kø der…

Middagen tok vi på Restaurant Kjøkkenet – og du og du der kunne de lage mat. Nam…

Vel hva vi så lært i dag da?

Noen er mer sosiale enn andre…
Verden er fortsatt ikke stor…
Hvor er pensjonistene når du trenger dem?
Godt det finnes spreke pensjonister på sykkel…
Hva driver de med på aldershjemmet i Melbu?
Kairo er ikke alltid Kairo, men også Kai-ro…
Det er åpenbart kø mange rare steder…

23. juli 2015

En liten topptur inn i mellom all bilkjøringen

Vi tok frokosten på Ringstad, tok de siste bildene og snakket litt med hun som drev stedet. Så fikk vi litt briefing på turen Thea hadde plukket ut for oss – vi skulle til Heia med god utsikt. En ikke altfor lang tur og ikke alt for krevende – Thea skulle jo ha med seg to «gamlinger»…

Startpunktet var – av alle ting – en alpinbakke… Ja du leser helt rett – en alpinbakke… Sukk… For øvrig første gang Leif har kommet seg opp og ned en alpinbakke… Og det heller ble ikke spesielt mye slakere etter at vi var ferdig med den…

Men du og du for en fin utsikt! Alpinbakkens heis hadde nok ikke blitt godkjent av Veritas m.fl., den gjør nok nytten med eller uten noen formell godkjenning…

På vei ned kom vi i prat med en utflyttet Karmøybu – og som vi selvfølgelig hadde felles kjente med, verden er jo ikke spesielt stor…

Vel opp var vi litt bekymret for noen knær og vurderte å ta en annen vi vei ned, og da spør man selvfølgelig kjentfolk til råds. Og nestemann vi møtte, han demonstrerte også at verden ikke er stor… Han var pensjonist og skulle komme seg etter knekte ribb-bein og da tar man jo en tur til topps!!! med smertestillende i tilfelle det skulle være nødvendig (!!!). Det viste seg at han kjente til slekta og det ble en hyggelig prat. Slekt hadde han også i Egersund…

På vei ned valgte vi å splitte lag pga Evas kneproblematikk og Leif tok turen ned alpinbakken for å hente bilen, mens Thea og Eva tok turen ned en annen vei som skulle være noe slakere, det skulle jo ikke så mye til….

Etter at vi hadde skilt lag fikk Leif en nagende følelse om at kanskje bilnøkkelen ikke var med ned alpinbakken, men kanskje heller med ned gjennom boligfeltet… men å springe opp igjen til Eva da den følelsen dukket opp var ikke et tema… Det var like godt å vente til man var ved bilen for å få sjekket ut problematikken…Nå viste det seg at nøkkelen heldigvis var med, puuuhhhhh…. Men sånt kan jo være lurt å sjekke i forkant… Ja ja…

Så da sto det bare igjen litt handling i Straume og litt lunch før vi tok turen videre til Nykvåg.

På veien ut dit passerte vi en av disse usedvanlig fine «lurestrendene» – du vet fantastisk fin sandstrand og iskaldt badevann… Vi så noen turister, etter bilene å dømme var de nederlender og østlendinger, som solte seg og en unge badet, da vi kom tilbake satt alle mann i boblejakker hmm…

I Nykvåg var det relativt fort å se seg omkring, men vi fikk da tatt en liten rusletur og fikk bla med oss containeren med S-lag logo… Akkurat den er det en stund siden vi hadde sett.
Så tok vi turen videre til Hovden i håp om å se ørn, og mens vi ruslet på stranden fikk vi jammen gjort akkurat det, vi fikk sett havørn. På veien tilbake fikk vi sett nieser, så alt i alt var vi godt fornøyd med turen så langt.

Vi skulle overnatte i Nyksund, et tidligere nedlagt fiskevær som nå har kommet til live. Det er en del av «Dronningruta» som du kan gå fra Stø, vi holdt oss til Nyksund. De gamle ble jo ikke akkurat beroliget av at Thea mente at vi først ville kjenne effekten av vår lille fjelltur neste dag… så det gledet vi oss «virkelig» til…

Vi skulle bo på Ekspedisjonen og det var et godt valg. Greie rom, hyggelig betjening, men noe lytt om man først skal klage litt… men ikke det at det var noe problem.

Det ble byvandring der vi var innom alle butikkene og galleriene i Nyksund, det er jo ikke så mange av dem, litt the og en nystekt vaffel rundet av en fin rusletur. For øvrig en rusletur der Eva lurte på om Kaizers hadde på besøk i Nyksund da det sto igjen et forlatt orgel bak et hus…
Dagen ble ellers rundet av med en bedre fiskemiddag med dessert på Ekspedisjonen, den var virkelig god… Også her hadde vi vært lure og bestilt bord, noe som viste seg være meget lurt da det kom mange som ble avvist.

Og så var det bare å ta kvelden mens to av tre var spent på hva morgendagen ville bringe av minner om en liten fjelltur…

Hva har vi så lært i dag da?

Verden er ikke stor…
Verden er virkelig ikke stor…
Noen er litt tøffere enn andre…
Sjekk alltid om du har bilnøkkelen…
Alltid kjekt å se ørn…
Du vet du er på stranden i Lofoten når det er fullt av fiskehoder på stranden…
Det går faktisk godt an å lage karamellpudding av geitemelk, god karamellpudding faktisk…
Noen ganger er man mer spent enn andre ganger på morgendagen…

22. juli 2015

Fra Harstad til Ringstad via Sortland

Gyllesfjord, Harstad-Sortland, Road Trip 2015 (IMG_4412) — PÅ veien – Gyllesfjord

Det ble litt endring i planene. Thea kunne ta fri noen dager og vi bestemte oss for å ta noen ekstra dager i Vesterålen og Lofoten. Første stopp ble Ringstad som ligger i Bø i Vesterålen.

Da var det kun pakking og rydding før avreise, men iom at vi skulle reise i to biler var det jo god plass – enn så lenge… Thea skulle sette igjen sin bil på Sortland, og hente den igjen når vi passerte på vei fra Nyksund til Svolvær.

Reka - som Thea har klatret. — Reka – som Thea har klatret.

Og jammen passerte ikke Leif et område der han hadde vært på øvelse i «gamle dager», noe som er leeenge siden… Ikke fullt så lenge siden var det at Thea hadde klatret Reka som vi også plasserte på veien.

Etter hvert kom vi til Sortland, den ene bilen kom før den andre… Av ulike årsaker skal det ikke nevnes hvilken…, men den ene ringte til den andre, som skulle være vel framme i Sortland, og lurte på hvor den andre bilen var parkert… «Fortsatt på vei» var meldingen tilbake??? Sånn går det når det er opptil flere veier ut av en rundkjøring… Bilen var nå på rett vei etter en liten ekstratur…

Men men etter hvert var begge bilene vel parkert i Sortland, der de driver å maler byen blå. Akkurat det kan vel gi begrepet blå-mandag riktig godt innhold…

Ringstad, Road Trip 2015 (IMG_4442) — Ringstad

Det ble lunsj og besøk i et utall sportsbutikker i Sortland, før turen gikk videre i en bil til Ringstad. Så hvorfor Ringstad? Jo Ellinor, mor til Leif er fra Ringstad – hun het faktisk Ringstad før hun giftet seg. Så derfor er Ringstad verdt et besøk.

Losji hadde vi fått i «Huset i Skjæringa» som lå 3 km fra Ringstad, og det var også der det ble servert frokost, men det var jo på den andre siden et helt hus til prisen av et rom for tre – og siden det var det eneste som var ledig… hadde jo valget vært enkelt.

Så etter hvert kom vi til Ringstad, fikk nøkkel og ble guidet til huset av ei «Stording» som skulle samme veien. Huset var helt ok, kanskje ikke helt topp moderne i møbler, men retro er jo litt moderne nå. Det var rent og fint, gode senger og god plass, så da er det jo greit…

Etter å ha gjort grundige kartstudier, kjørt litt rundt, sendt opptil flere forslag til Danmark, fikk vi treff på huset til Marianne og Eilif Ringstad- Leif sine besteforeldre. Huset ble behørig fotografert – i likhet med resten av Ringstad…

Vi hadde heldigvis bestilt plass i restauranten der, fordi det var rekeaften og antagelig godt med folk. Dette ble bekreftet av at vi først fikk plass på andre bordsetting, men det gjorde jo ikke noe. Vi hadde nok å gjøre i mellomtiden.

Etter hvert fant vi også ut av at «Bjørn huset» som også ble leid ut av Ytttersiden, hadde vært huset til oldeforeldrene til Leif. Det ble solgt av Bjørn til de som driver Yttersiden og derfor navnet «Bjørn huset«. Populært er det også, her må du bestille plass nesten et år i forveien og det er leid ut stort sett hver eneste dag i sesongen.

Klokken ble nå etter hvert 2000 og vi kunne ta til med rekespising. Det var godt at vi hadde bestilt plass fordi det var stappfullt og stadig folk som ville ha plass. Det må ha gått med ett tonn med reker, og utover kvelden ble det litt sparsom med tilbehør… men da var vi og nok de aller fleste andre godt mette…

Så da bar det ut på ny oldeforeldre-sighseeing og turen gikk nå til Skårvågen, der de andre oldeforeldrene til Leif hadde bodd i sin tid. Det var betraktelig enklere å finne, all den tid det bare var å kjøre så langt som du kunne komme og der var det. Nå var det jo begynt å bli ganske sent så vi tok turen tilbake, og hadde et lite fotostopp på Søberg og Storsortøya med utsikt til Ringstad.

Og på turen fikk vi jammen også med oss en liten steinkobbe som lå og tok livet med ro i fjæresteinene…

Så de som lurer på hvorfor det er så mange bilder har, så er familieforbindelsen en del av forklaringen, resten er at det er spektakulært fint der…

Så ble det med tid og stunder bingetid… vel og merke etter at Thea hadde planlagt en liten topptur den påfølgende dagen – og det kan jo bli spennende for de gamle…

Så hva har vi lært i dag da?

Det er alltid en mulighet for en liten ekstratur…
Kart og gps er for feiginger…
Det er alltid en sportsbutikk som fortjener et besøk…
Det er alltid en klesbutikk som fortjener et besøk…
Lurt å bestille bord…
Hvor er kirkegården? Ikke sammen med kirken i alle fall…Og hvor gjør de av de døde?