I dag har vi vært nede i underverdenen, nærmere bestemt 125 m ned i hulene l’aven de Orgnac. Det var ca 730 trinn ned og det var verdt hvert eneste trinn. Helt fantastisk med stalaktitter og stalagmitter, det ene øyeblikket var mer wow enn det andre… Så dette var absolutt verdt bilturen på 1 t og 23 min! Hulene ble oppdaget i 1935 og del en er åpne for alle, del 2 krever at du er i god form for det er en tur på 4 timer og del 3 krever enda mer da det er en tur på 8 timer med tau og sikring i alle ender. Del 4 er steng for publikum og kun 8 personer(forskere og politikere) får lov til å besøke denne delen av hulene – i året!. Jeg tror at vi tok ca 120 bilder der nede, men det var ikke lov å bruke blitz, men lyssettingen var meget god. Vi gikk selvfølgelig i gruppen med engelsktalende guide for å få med oss detaljene.
Det var jo også litt kjølig der nede, 11 grader, men det er jo en gjennomsnittlig norsk sommerdag også… Vi som er vant til «norske sommertemperaturer» hadde kledd oss for anledningen, noe slett ikke alle hadde gjort…
Den siste delen av turen gikk forresten også på skikkelige «vestlandsveier av norsk riksveistandard», svingete og smale med liten plass til å møte en bobil… Så det var litt som hjemme tross alt… nå var vi også litt franske fordi vi bokstavelig talt parkerte i skogen – utenfor parkeringsplassen – hvorfor? «When in Rome, do as the Romans do!» Man må da ha skygge… og bilen var kun varm – som i Norge om vi hadde parkert i solen…
På veien opp til hulene, så vi for øvrig butikk som solgte lokale saker som vin, olivenolje etc etc og tenkte at den tar vi på returen… Særlig… Man stenger da uansett når det er lunsjtid… Kunder og turister? Pøhhh…
Vel, vel dette kunne vi nok få tak i et annet sted, her er det nok av steder å bruke pengene sine på…
Nå var ikke dagen over ennå, så vi la i vei på «lykke og fromme». Vi tok turen over Les gorges de l’Ardèche. Det er Europas svar på Grand Canyon, og går fra Vallon-Pont-d’Arc til Saint-Martin-d’Ardèche – og det var utrolig mange som tok kano/kajakk nedover hele elven. Du kunne åpenbart ta turen nedover og så kjørte de deg og kanoen/kajakken tilbake, og dette er fransk campingland. Det var campingplasser med godt med skog i tusentall… Men tilbake til turen, det er jo klart at er vi jo litt blaserte iom at Eva kommer fra Aurland og vi begge har bodd der noen år, men også dette var en flott tur – mye likt som å kjøre over fjellet til Lærdal, men med 16 utkikkspunkter. På veien fikk vi også med oss Pont d’Arc som er verdens største naturlige kalksteinsbru, 60 m bred og 54 m høy.
Da vi nærmet oss slutten var vi blitt godt sultne, og klokken var godt over 1500… På andre siden av elven så vi en middelalderby, og da vi i tillegg fant skilting til denne –med «Middelalder landsby», tenkte vi har må inn for å se og spise. Nå ja, ingen av delene skulle vise seg å være så enkelt. Vi hadde ikke på TomTom, da vi ikke ante hvor vi skulle, men var på skikkelig blåtur – så vi kjørte etter skiltingen… Det vil si prøvde å kjøre etter skiltingen… Etter å ha rotet oss inn i en annen landsby som vi måtte igjennom for å komme frem til den andre – der det stort sett kun var enveiskjøring og ekstremt smale gater, kom vi endelig frem til broen – som var smal, virkelig smal, men som heldigvis hadde lysregulering… Vel over kjørte vi først litt for langt, snudde og kjørte i retning landsbyen langs elven… Tabbe… Da var det bare å snu og kjøre ned på hovedveien der vi kom av broen – og se der: På den ene siden var det et skilt på ca 1,5* 2 m og på den andre siden et mer normalt veiskilt… Og da var det jo bare å følge plan A: «Følg skiltingen…» Og det gikk ikke mange meter før vi kom inn på samme veien vi hadde kjørt tidligere på dagen da vi var på vei til l’aven de Orgnac… Men da var vi på «feil side» og kunne ikke se noe annet enn et serverdighetsskilt – og de ligger jo like tett som vingårdene her nede…
Nuvel, da var vi fremme – men som vanlig for sent til å få mat. Nesten alle matbulene her stenger matserveringen mellom 1430 og 1800, eller noe sånn. Men lykken står den kjekke bi, i den tredje restauranten var Le Garçon, han så på oss og spurte «Chef?» Sjefen så opp fra sin mat, vurderte oss og sa «Salade ou Crêpes». Det kunne vi absolutt leve med… Crêpes er jo noe helt annet her nede enn hjemme, godt med alt mulig fyll.
Så da var tiden kommet til byvandring og litt lokal vinhandel… Og landsbyen det var Aiguèze. Virkelig det en forbinder med franske pittoreske landsbyer; gammel, en liten borg, et torg med uteservering, en petanquebane (bocciabane), masse små restauranter, smale smug etc etc – alt i alt et vellykket besøk.
Så da var det bare å gå tilbake til den opprinnelige planen og dra til Rastau som er en landsby, et vinområdet og der vi skulle kjøpe vin fra? Jo nettopp Rastau… Det ble gjort etter at vi måtte skru av TomTom fordi den ville, for øvrig ikke helt uvanlig, kjøre inn gjennom torget der det er innkjøring forbudt, men vi kom oss gjennom noen, igjen, meget smale gater før vi skrudde den av…
På veien hjem så vi noen fine skilt med olivenolje og tok derfor turen innom Beaumes-de-Venise. Der kjøpte vi olivenolje og Balcamico-eddik, «litt problematisk» å finne på tross av en hel del fine, men dog forvirrende skilt, men det gikk da til slutt…
Da var det retur og innom det samme supermarkedet vi var innom i går, hvorfor? Jo vi skulle ha noe av vinen der de hadde på tilbud – for den var god og billig…
Og hva har vi så lært i dag?
- Du kan ikke stole helt på tomtom…
- Shorts, t-skjorte og sandaler egner seg ikke for temperaturer på 11 grader og hulevandring…
- Mat og klokkeslett….
- Å kjøre på «lykke og fromme» er slett ikke dumt
