Hobbiten Testblogg

En ny dag i Evas bukse…, men kun til kl 1200 da kom mine egne tilbake fra vaskeriet, Så nå er jeg ikke lengre i buksene i til Eva, men men det kan jo være det samme – vi bor jo på firemannsrom…

Nå er alle i hvertfall friske og oppegående, så da begynner det å bli på tide å finne på noe mere spennende enn det de siste to dagene har brakt oss, selv om det absolutt har vært helt ok.

Vi hadde bestemt oss for å la hotellet ordne med bussbilletter til Curitiba, men (heldigvis) var det søndag – vi hadde som vanlig vært noe trege med å bestemme oss, og de kunne ikke få brakt billettene til hotellet. Så Eva og jeg tok turen opp til bussstasjonen og kjøpte billettene selv, og det er det jeg har sagt før, noen et eller annet sted holder en hånd over oss…

Den turen og den bussen hotellet hadde anbefalt oss, var riktignok det billigste alternativet, men… du får jo det du betaler for… Det viste seg at det hadde vært en eller annen kommunikasjonssvikt og turen kl 2000, var en helt vanlig buss – "melkerute" og UTEN liggeseter… og det hadde blitt en laaaaaaaang natt på bussen. Nå fikk vi da til slutt kjøpt de rette, men dog noe dyrere billettene – så vi er forhåpentligvis fremme i Curitiba i morgen tidlig – nogenlund uthvilt.

I dag har vi, bortsett fra en tur på vaskeriet, vært i Paraguay i byen Ciudad del Este. Den er akkurat like shabby, lurvete og uten interesse som de sier i reisehåndbøkene… Det var søndag så mye var stengt, men det var da mer enn nok som var åpent. Fordelen med søndagen var at det var mye mindre folk både på grensen og i byen – og ikke minst var byen tryggere på en slik dag. I alle fall sa guiden vår det, og da er det vel sant. Det var noe dyrere å ta en bil med guide, enn å ta taxi selv, og en hundrelapp var det helt klart verdt. Nå hadde vi en svært så kompetent guide, hun snakkt rimelig godt engelsk – og var nyutdannet veterinær…

Vi sparte nok noe på ikke å (kunne) handle (så mye) der iom at det var søndag, nei da. Det byen selger er elektronisk utstyr, sigaretter (sikkert mye falske…) og parfyme (helt sikkert svært mye falskt – mye er farget vann i fin innpakning…). Og av dette er det lite vi trenger, vel nå trenger vi jo ikke så svært mye av det vi handler – tror jeg da… Nei nå får jeg vel kjeft, (stort sett antar jeg) alt av klær som vi handler er på gode kjøp listen – og (det skal – sier de) medføre mindre handling i Norge. Vel akkurat det gjenstår å se…

Resten av dagen ble tilbrakt i en større fuglpark, The Foz Tropicana Bird Park. Det var en fin tur, de var rett nok i bur, men mesteparten var i meget svære bur som ga muligheter til å fly og bevege seg. Bla annet var vi inne i et papegøyebur med en masse store og mindre fugler som hadde stor moro med å drive med snittflyging rundt hodet på deg.

Nå er alt pakket og klart, og det gjenstår bare å finne rett buss – og gå av i rett by…, men det går nok bra.

Så hva har vi lært i dag da?:

• Dagen er best i egne bukser.
• Kjøp bussbillettene selv… 
• Byen Ciudad del Este i Paraguay er ikke noe man reiser til som eneste mål på en ferietur.
• Det er hardt å ikke ha nr 6.

Sorg og elende!!! Dette er ille og helt forferdelig – hvordan skal dette ende. Hele ferien er nesten ødelagt!!! Men selv om det er tøft, må vi komme igjennom denne harde perioden. Pussig hvordan en enkelt hendelse kan ødelegge så mye. Vi vil hjem!!!

Ja, ja kanskje til en annen større by da, ja selv tilbake til Sao Paulo kan vi reise. Hvorfor? Jo de har ikke Harry Potter nr seks her!!! Men det har de i hvertfall i Sao Paulo eller Rio, så –  i morgen reiser vi bort her i fra. Vi kjenner alt abstinensen rive og slite, søvløse netter venter vi oss – til vi har fått tak i en bok… Vær med oss i vår sorg…

Og ellers? Jo da, Eva er bedre, har til og med vært på byvandring og spiser også igjen. (Pokker… jeg som trodde vi skulle spare en del, men men…) Riktignok spart vi en del i går.

Vi, Leif, Thea og Rebecca, spiste middag sammen med våre svenske venner og alle 6 klarte oss med 3 middagsporsjoner, og enda klarte vi ikke å spise opp alt. Vi spiste ikke på vår favoritt restuarant da stort sett de fleste spisestedene er stengt før kl 1830, og vi måtte spise tidlig fordi svenskene skulle reise videre etter middagen. Nå viste det seg at vi måtte vente såpass lenge at vi like godt kunne ha gått der vi de ikke åpnet før kl 1830. Akkurat DET, burde vi ha vist da begge familier hadde spist der før og hadde måttet vente leeeenge på maten… 

Hva har vi så gjort i dag? Stort sett det samme som i går. Vi er helt slått ut over at vi ikke får tak i nr 6 – og trenger en dag å komme oss på.

Nei da, i dag har det vært Thea sin tur, feber og slakk – og fullstendig ute av shoppingmodus. Det vet vi fordi vi truet henne med ut for å spise, men hun har nå blitt bedre og vi regner med at vi reiser til Paraguay i morgen, før vi reiser videre til Curitiba.

Der skal vi bla prøve å få tatt jungelekspressen, en flott togtur. Selv om ingen som er her i fra skjønner hva vi skal der… Det er jo bare et tog som kun kan være noe for helt spesielt interesserte togentusiaster…

Hva har vi så lært i dag da?:

• Ingen der hjemme bryr seg når en av oss ligger og stirer i taket med feberblasse øyne… (hulk…)
• Det er hardt å måtte klare seg uten nr 6.
• Det går ann å klare seg uten oppmuntrende ord hjemmeifra når sykdom og elende rir oss som en mare…
• Hva skulle vi ha gjort uten lydbøker?
• Det er kaldt (og dumt) å gå ut om kvelden langt sør i Brasil når det regner – i kortbukser og kortermet skjorte. De innfødte i boblejakke ser så rart på deg…
• Det er enda dummere å sende begge (og de eneste…) langbuksene på vask på en regnværsdag – selv om det var rimelig temperatur på dagen.
• Det er fint å ha en kone med en rikholdig garderobe… (to langbukser).

Etter å ha funnet ut av det nå fredag, vi går litt surr i ukedagene, har vi hatt en hviledag – bokstavelig talt. Eva ligger med feber og er i tillegg dårlig i magen, men det skal nok gå bra – bare hun får hvilt og drukket nok.

Vi andre har brukt dagen til byvandring, lydbok, internett, chatting med og uten lyd, spising og ikke minst sløving.

Våre svenske venner reiser videre i dag, men vi skal møtes for å spise middag i kveld, dvs uten Eva. De har brukt dagen til en tur i zoologisk hage og til å se fossen fra Brasil-siden. Vi får se hva dagen bringer videre.

At vi er i en noe større by den 16 juli, er jo ikke akkkurat noen stor sorg, og heller ingen tilfeldighet… For alle vet jo hva som skjer den 16 juli? Bortsett fra at min søster Margrete i Danmark har burstag. Det er POTTER-Dag nr 6. I morgen skal vi ut og finne en bokhandel – om vi så må reise til Argentina eller Paraguay!!!

Det var nå på`n igjen, etter å ha sovet på en dag med breathtaking fossefall, og nå var det den argentinske siden som skulle synfarast. Vi tok en organisert tur, som (endelig – etter en del trim) ble betalt kontant kvelden i forveien…, og den gikk først over grensen til Argentina og til det stedet der grensen til Argentina, Brasil og Paraguay møtes – og et lite elvekryss. Glomma blir kanskje noe liten som elv å snakke om nå man har sett en del andre elver, men men…

På turen var det også med en svært så trivelig svensk familie som bodde på samme hotell som oss, og vi og Kristjan, Christina og Gustav (10) holdt sammen hele dagen. I løpet av dagen ble vi riktignok nødt til å korrigere hans svensk-norske ordliste – da denne var helt feil… og såvidt vi kunne se et plagiat av en norsk-svensk ordliste over merkverdige svenske uttrykk…

Da vi kom frem til inngangen til den argentinske de fossefallene, klarte vi å overtale den svenske familien til å med på den "safarituren" vi hadde bestilt – med spesiell god hjelp av Gustav… I motsetning til oss, hadde de ikke med seg tørre klær til å skifte med, men de tok allikevel utfordringen og ble med.

Så hva har vi lært i dag da?:

• Svensker er ålreite folk.
• Båtur kan være pokker så gøy.
• Tørre klær er fint å ha, men sålenge det er sol, varmt og vinter, går det meste bra.
• Det er ikke alle tog i Argentina som går fort…
• Noen DVD-filmer er mindre interessante enn andre.

På vei inn i full fart…

Turen begynte med en 8 km tur gjennom regnskogen på en åpen lastebil og der vi endte opp ved elvebredden. Vel fremme der gikk vi ombord i en gummibåt, som også hadde med egen fotograf. Så bar det oppover elven i høy fart, opp til fossefallene – og inn under (!) noen av dem. Vi hadde pakket ting og tang i vandtette bagger, så det gikk bra, med våte ble vi – til skinnet… Men for en tur og for en opplevelse !!! Dette var gøy dere…

Vi ble sluppet av oppe ved den ene fossen og gikk oppover, riktignok etter å ha bestilt en DVD fra turen mens vi fortsatt var i ekstase og adrealinrus. Det var en lang fin tur oppover langs fjellsiden og der vi passerte en endeløs kø av folk som skulle ned og ta en kortere tur med gummibåt. "Sluge" som de var, arrangørene, solgte de billetter helt øverst – og der var det ingen kø, men den kom folket fort nok til… Etter noen fotostopp på veien opp, fikk vi tatt på sko, skiftet til tørre klær, og sendte noen tanker til våre svenske venner som ikke hadde med seg tørre klær, men det var sol og varmt i været, såpass at Thea ikke gadd å skifte, og de ble faktisk tørre i løpet av dagen. Vi fikk oss noe mat og vandret videre, både vi og våre nye venner.

Så rolig, så rolig…

Etterhvert tok vi et lite tog som gikk ut til startpunktet for stien ut til den største fossen. At toget ikke gikk kjapt, forsto vi da et par sommerfugler passerte oss – MENS vi kjørte (!). Stien var en 1,1 km gangbro i stål som gikk over elvene og så langt at vi kunne stå og se ned i "Garganta do Diabo" – den fossen som de observante leserne vil kjenne igjen som den største fossen. Du sto slik til at du så bortover elven, som fortsatt rant stille og rolig helt til den kom til dette gigantiske hullet. Vanndampen sto slik at vi kjapt kunne se over til det utkikspunktet der vi var i går. Kort sagt en opplevelse det også.

På veien tilbake stoppet vi på en skikkelig "turistfelle" der de solgte alt mulig i tre, stein og sjokolade (!). Her fikk du kjøpt de meste i størrelser og ikke minst prisklasser, det dyreste jeg så i farten var til den nette sum av 3-400 tusen kr… Du verden for et utvalg de hadde, men det ble lite handling på oss da vi har nok å bære på, for å være helt ærlig – allerede alt for mye…

Vi dro med oss svenskene til vår restaurant fra i går, og enda vi når var 7 sulten stykker, og drakk øl til maten (ikke ungene altså), betalte vi fortsatt mindre enn vi ofte har betalt kun for oss.

Tilbake på hotellet utvekslet vi adresser og fikk varme anbefalinger om en tur til Pantanal – langt inne i sumpen. En tur som virkelig høres fristende ut, vi får se hvor turen videre bringer oss. Ulempen er at det er langt å reise og ryggen til Eva er noe sliten for tiden. Midt opp i alt dette, ringer telefonen og det er DVDen fra turen som kom. Svenskene fikk en videokassett, men de hadde bestilt DVD, så de sendte den tilbake, men pytt vi hadde da fortsatt vår DVD – og da vi har med laptop med oss, fant vi ut at denne ville vi se som en fin avslutning på atter en begivenhetsrik dag. Men, med mindre vi hadde endret oss meget i løpet av dagen, var det feil tur vi hadde fått en DVD av – og det har jo relativt liten interesse å høre og se på en gjeng eldre italiere huie, klappe og rope ååååååååiiiiiii, krydret med litt uuuuuuiiiii. Vi skal vistnok få den rette filmen i dag.

Hallo igjen, nå har det vært stille et par dager – og det er ikke pga manglende internett-tilgang, men utelukkende pga manglende tid…

Vår første reaksjon på frokosten på hotellet, var at dette var mektig – og Evas reaksjon var at dette var noe for Egil på Aetat. Det var en god standard frokost, men med tillegg av nesten 20 ulike kakesorter…

Etter avsluttet frokost bar det ivei til Foz do Iguassu – på den brasilianske siden. Vi var heldig og fikk en taxisjåfør det gikk ann å kommunisere med – på tysk… Så Eva, og kun Eva, fikk praktisert sin skoletysk – den damen avslører for øvrig stadig nye sider. Bestefaren hans var tysk og han hadde kommet til byen her forbindelsen med anleggsarbeidet med dammen og kraftverket, i likhet med så mange andre. I denne perioden vokste byen ekstremt og selv anleggsperioden i Aurland blir noe liten i forhold.

Da vi kom frem var det ca 100m kø, men det gikk tålelig fremover og til slutt var vi inne og fikk tatt bussen (3 km) videre til fossefallene. Før vi startet på løypen, fikk vi oss en is og fikk tatt 75 bilder av noen morsomme dyr som rotet rundt i det meste. De lignet vaskebjørner med spiss nese og en lang oppoverhale med hvite ringer.

Når det gjelder fossene, er det bare en ting å si, dette må være alle fossers mor. Kort sagt, FANTASTISK og ikke minst helt UTROLIG… Vi gikk langs fjellsiden og fikk se over mot de ulike fossene, de fleste ligger på Argentinsk side, og endte opp inne i "Garganta do Diabo". Der sto vi og fikk en helt spesiell opplevelse med vanndrev, buldrende lyd og kaskader med vann som fosset utover og nedover… En heilt klar "høydare"  på turen foreløpig… Dette må bare oppleves, vi er jo vant til at utlendinger alltid skal stopp og ta bilder av alt som er hvitt og kommer ned over fjellsiden, nå forstår jeg litt mer av hvordan de har det… Skal etterhvert få lagt ut noen bilder, men som sagt: WOWWWWW.

Vel ferdig med det mest spektakulære, gikk vi opp og fikk oss noe mat. Der satt vi ved elvebredden og så utover elven som fløt stille og rolig nedover, før den bare forsvant i et gigantisk hull. Såpass har jeg nå forstått at skal du ut på elvetur på en elv du ikke kjenner, følg med og vær våken – ellers kan det gå deg ille…

Men først fikk vi en liten leksjon i hvordan man ikke organiserer en junkfood kø… Man tager først en disk (ikke for stor), deretter setter man opp sperringer av jernrør opp foran disken (i en lukket firkant), men dog slik at det (kun) er mulig å komme inn fra hver side – og (såvidt) er mulig å gå mellom sperringen og disken. Deretter tar man en massssse folk som er sultne og vil ha mat, og sørger for at de fordeler seg på hver side av sperringen. Kassene og der du bestiller, som det er to av, finnes selvfølgelig i hver ytterkant av disken. Når du har bestilt og betalt, sendes du videre innover langs disken, der noen andre skal gi deg mat og drikke. Hadde det vært en veldig laaang disk, kunne det ha fungert rimelig bra, så derfor gjør selvsagt ikke det. Er det noen som kanskje ser en bittttte liten svakhet ved denne organiseringen? Vel mellom de kassene sendes det stadig inn folk som skal ha mat, på grunn av sperringen kan de kun vente akkurat der, fører dette til at relativt mange må vente iom at kassene selvfølgelig klarere å arbeider fortere enn utlevererne… og da kjøkkenet ikke klarer å produsere nok burgere mm, har du oppskriften. Vel jeg glemte prikken over ìen – eller rosinen i pølsen. Alle de som endelig har fått maten sin på overfylte (små) brett, skal jo ut igjen… og hvordan kommer de ut? Jo langs disken og gjennom køen av folk som a) skal bestille og b) venter på utlevering – fordi man pga sperringen må gå SAMME veien tilbake… Utrolig…  Men, men alt går jo…

Vel tilbake på hotellet ble det dusjing og hviling – for det hadde vært en lang og begivenhetsrik dag. Middagen ble (noe sent) inntatt på en restuarante del grillo. Du gikk selv og hentet deg alt mulig tilbehør – deretter kom kelnerne i en stadig strøm med ulike kjøtttyper – rett fra grillen. Da bare nikket du eller ristet på hodet, og kunne spise til du ikke orket mere – til en fast pris pr pers. UTROLIG godt og EKSTREMT billig. Det var ikke mange turister her, merkelig nok.

Før vi gikk til ro, skulle jeg bestille en tur til neste dag og gikk ned i resepsjonen. Der er det et par som snakker rimelig godt engelsk, men som åpenbart har en annen oppfatning av retning enn det en stakkars nordbo har… Turen måtte betales kontant og det krevde en minibank –  som han i resepsjonen visste om: "3 blocks that way." sa han og pekte oppover. Vi sto nok litt feil… for jeg gikk 3 blocks og litt til – uten å se snurten av noen bank, gikk tilbake 3 blocks og litt til, og gikk deretter 3 blocks og litt til i andre retningen. Der fant jeg 2 banker, men ingen ville ta noen av mine kort. Så da var det bare en ting å gjøre – gå på instinkt. Det virket og jeg fant rimelig kjapt en bank der alt var bare fryd og gammen, og gikk utslitt tilbake til hotellet – og passerte på veien enda en bank… Det var da blitt leggetid – og stengte internett cafe.

Så hva har vi lært i dag da?:

• Egil skulle ha vært her og spist frokost.
• Det er ok å kunne ulike språk.
• Hvorfor utlendinger er så begeistret for fossefall.
• Norske fosser er stort sett små bekkefosser, Kjosfossen er ok, men…
• Det finnes mange måter å organisere en junkfood-kø på.
• Det er ikke de mest prangende spisestedene som nødvendigvis har den beste maten.
• Retning og retning er ikke alltid nødvendigvis det sammer her og hjemme.

Nå er vi fremme i byen med vannfallene og er vel installert på et noko slitent, men rent og billig, hotell midt i sentrum. 

Turen gikk forsåvidt greit, men starten var kanskje litt dårlig av to grunner. Den ene var at da alle var vel ombord i Sao Paulo, startet sjåføren med å gi en del åpenbart viktig informasjon. Han snakket vel og lenge, noe som førte til en del kommentarer blant de andre passasjerene – vi klarte å gjenkjenne navnet på stoppestedet vårt et par ganger… men der stoppet det. Det var ingen muligheter for å få noen engelsk versjon, så vi lurer fortsatt på hva han egentlig sa, iom at vi kom frem: på rett plass til rett tid…

Den andre og langt mer alvorlig grunnen var at setet mitt ikke hadde noen annen stilling enn full liggestilling og akkurat det blir jo noe slitsomt i lengden – hvis du ikke har tenkt å holde horisontalen hele veien. Heldigvis var det to ledige seter bak oss, så Eva og jeg flyttet bare bakover – etter direktiv fra sjåføren – og det gikk greit en stund. Da var den en dame som flyttet over i de to ledige setene – noe som heller ikke var noe problem en laaaang stund da hun satt på tvers, dvs brukte begge setene. Men… hvor lenge var Adam i paradis, ut på kvelden/natten ble hun ble jo selvfølgelig selskapssyk – og fikk besøk av en herremann. Akkurat det merket jeg ved at hun la seg så langt bakover at jeg måtte påtale saken, da beina mine hadde mistet all blodtilførsel. Saken ble for øvrig påtalt ved flere høve… Beina sine hadde hun forresten på toppen av setet til Thea, som sov godt og ikke merket noe til det – men som dere kanskje skjønner, hun gikk virkelig i horisontalen.

Og i tillegg kunne den damen snakke… noe hun gjorde til gangs. Men, men, av og til får man en hjelpende hånd, og etter ikke så altfor lang tid, kom det på et par som skulle ha de to setene foran oss – og damen måtte flytte tilbake til sitt eget sete.

Det var nemlig kun 3 seter i bredden i bussen – så nå vet jeg forresten hvordan de har det på bissenisse-class dø-lux – det var samme type seter som der. Så nå lurer dere vel på hvordan jeg, som en stakkarslig offentlig ansatt, kan vite det? Svaret er enkelt, jeg så det da jeg gikk på flyet til Brasil – da gikk vi gjennom den avdelingen…

Men, seteproblemene på bussen var vel ikke løst iom at det kom en ny dame? Vel la oss bare si de slik at denne damen den rake motsetningen til den forrige damen. Jeg vil faktisk gå så lang som å si at hun var en eksemplarisk sitte-foran-deg-i-bussen-på-liggesete-dame. Hun var liten, og åpenbart også lett…, la seg ned i liggestilling med en gang (hun hadde jo ikke noe valg, men det tror jeg aldri hun oppdaget), sovnet umiddelbart og – sov helt stille og rolig hele turen. Hun var alt det den forrige damen ikke var… Ellers kunne dette lett ha blitt en meeeeeeget laaang tur…

Etterhvert ble det lyst og vi fant faktisk ut av hvor vi var – før vi kom dit…, noe som var en ny opplevelse. 

Vel fremme skippet vi alle guidebøkene og gikk til turistinformasjonen og fikk kart og anbefaling. Han spurte om prisklasse og jeg sa middels, men jeg regner med at vi så ut som vi passet til hotellet… Uansett har vi nå engang funnet hverandre, og de, et par stykker, snakker rimelig godt engelsk.

Etter å ha dusjet, første gang på to dager, tok vi lunsj (og frokost) på en lokal bule – og da mener jeg virkelig lokal. Maten var svært god g i tillegg meget billig, noe som ikke kan sies å være noen dårlig kombinasjon.

Kraftstasjonen produserer 25% av Brasil sitt kraftforbruk og 90% av Paraguay sitt.

Deretter gikk turen til The Itaipu power station Denne kraftstasjonen, som er verdens største, var det virkelig størrelse over. Den var bare svær – og imponerede. Vi hadde kostet på oss en guide og sjåfør, noe som ikke var så dumt. For selv om han ikke snakket et ord engelsk, kunne han veien dit vi skulle og kunne i tillegg skaffe oss bussbilletter utenom køen. Selv turen på kraftstasjonen gikk nemlig med (gratis) busser og de var det ca 20 stykker av bare på vår tur… i tillegg var en del av dem dobbeltdekkere. Men da skjønner dere sikkert hvorfor akkurat det med kø-fiksing var ok. Etter avsluttet busstur på dammen, der det for øvrig var  60-sone (!), fant vi g

Heldigvis er de på nåler…

uiden vår og tok vi turen til et museum, Eco museum, ok med litt kultur også.

I forbindelse med lunsjen oppdaget vi et vaskeri, og etter at tanken hadde modnet en stund, tenkte vi at nå var tiden inne til en ny liten globetrotter-test: Bruk et lokalt vaskeri til å vaske det meste av klærne – og særlig et der de ikke skjønner et kvidder av hva vi sier. Vi kunne selvsagt ha brukt hotellet til dette, men det var dette med globetrotter-testen. Så…  i morgen kl. 1800, har vi enten en masse rene klær i de fargene de ble kjøpt, ellers så må vi på innkjøp – igjen… Noe jeg forresten må i morgen – for å kjøpe hvite sokker til sandalene – for som dere skjønte i går er det helt ok.

Så ble det litt byvandring og middag, der vi for*^&^-gang oppdaget at de serverer store porsjoner her – og det blir en tidlig kveld. Morgendagen planlegger vi i morgen…

Så hva hva har vi lært i dag?:

• Du trenger litt flaks og en "hjelpende hånd" når du er ute på busstur…
• Shabby-folk finner shabby-hotell.
• Det meste kan kjøpes for penger.
• De serverer FORTSATT STOOORE porsjoner her ned, og du trenger ikke 4 middagsbestillinger…

Ja nå er vi i Sao Paulo og det er helt klart at verten vår hadde helt rett. Det er en storby – og faktisk noe større enn Egersund, ja faktisk enda størren enn Stavanger…

Vi ankom med bussen i dag tidlig og soving var det så som så med… kaldt i bussen og ikke alle våre hadde klart å ta med seg ekstra klær – på tross av klare direktiv. For å si det som det er, så måtte Eva kle av seg… så hun hadde det ekstra kaldt… Men ungene hadde det etterhvert godt og varmt. Det var skikkelige liggeseter og do i bussen, så egentlig gikk det greit.

Da vi kom frem, var det ca 1 time før tiden, noe som kanskje hadde sammenheng med at sjåføren vår ikke akkurat var noen sinke i trafikken… Du vet forresten at du er tidlig ute nå ikke engang kioskene og butikkene har åpnet på buss-stasjonen…

Vel fremme klarte vi etter en del prøving og feiling å finne den betjente oppbevaringen og fikk avlevert bagasjen. Det viste seg i ettertid av vi hadde fått avlevert litt for mye bagasje – alle guidebøkene lå igjen, men det gjorde det bare mere spennende. Vi klarte i tillegg å finne ut hvor vi skulle kjøpe biletter videre – noe vi også fikk gjort… selv om han vi kjøpte dem av ikke skjønte så veldig mye engelsk… Men etter å ha lokalisert stedet vi skulle reise videre fra i kveld, var det nå fritt frem for nye eventyr.

Vi tok en T-bane ned til sentrum, Se, for de innvidde, og etter å ha gått en stund, vel faktisk egentlig med en gang, så vi at dette var et meget lugubert strøk. Det var bare oss og gatens løse fugler og en del uteligger som var ute. Vel det var også en del kinesere som drev med morgengymnastikk – for vi var hadde endt opp i det orientalske strøket. Merkelignok hadde de få kneipene som var oppe et litt sliiiitent klientell, så etter et gruppemøte på den minst slitne kafeen vi kunne finne, bestemt vi oss for å finne en annen del av byen; Vi hadde kjøpt oss et bykart, men der sto det ikke så veldig mue annet enn kart, vel noe sto der, men ikke av så stor interesse for oss – selv om det var på engelsk. Bare om de dyreste spisestedene og museer.

Vel vi tok t-banen igjen, men da til en annen del av byen. Nå fikk vi med oss hva rush-tid egentlig er, dere som klager over rushet på Jærbanen – ta dere et stev… Det ene øyeblikket var det tomt, og der sto vi og tenkte oss litt om, i neste sekund var det ikke bare mye folk – vi bare drev med strømmen og prøvde å holde oss "flytende – sammen".

Der gikk vi litt rundt og kikket på at byen våknet, klokken var nemlig kun rundt kl 0800, men etter å ha vandret rundt en del ble vi lei, praiet en taxi og sa de magiske ordene; "Shopping-senter – Grande…" og der endte vi opp på www.ibrapuera.com.br Her var det en del dyyyyre butikker, og det hadde ikke vært noe problem å svi av en del kroner (som vi ikke har…), men heldigvis var alle damene noe redusert etter en lang natt på bussen… Vi fikk oss en fin tur gjennom byen og fikk atter en gang bekreftet at Sao Paulo ikke er en ferieby for slike som oss, men det er jo heller ikke hva de er stolte av – det er bissniss…

Så etter å ha fartet litt rundt, er vi nå tilbake og venter på at bussen skal gå – og det blir en laaaang tur – 14 timer, men det går nok bra.

Forresten, dere som driver med ekstremsport så som fjellklatring, rafting, fallskjermhopping mm, ta dere et stev – det er ingen ting mot å kjøre motorsykkel i Sao Paulo – de gutta driver virkelig med ekstremsport på høyt plan…

Nå, hva har vi så lært i dag?:

• Hvordan du sover på en buss.
• Husk å ta ut guidebøkene før du lever bagasjen til oppbevaring…
• Storbyen er kjedelig før kl 1000.
• Kværner-rushet er faktisk ikke det helt store problemet, kanskje… Ei heller sushet på Jærbanen.
• Det meste går ann, men litt planlegging er kanskje ikke så dumt – selv om det er kjedelig…
• Hvordan vi finner frem i en storby – både frem og tilbake.
• Du sprer megen glede blandt de innfødte når du går med sandaler og SVARTE sokker!!! – hvite kan visstnok gå ann – har vi sett… Ja da vi har begge,Eva og Leif, langbukser…

Ja i dag som i går… bading, soling og sløving… Men til forskjell fra andre dager gikk bestilling av mat og drikke som smurt… Vi begynner virkelig å bli ordentlige globetrottere… men så har vi da også vært i Bergen opptil flere ganger.

Om en god time går bussen og hvis alt går som det skal, er vi i Sao Paulo i morgen tidlig.

Og hva har vi så lært i dag?:

• At når man reise i taxi har man med skift – i dag klarte alle det…
• Bagasjen eser sakte, men meget sikkert ut til uante proposjoner.

Nå er turen lagt videre, den går med buss til Sao Paulo, og videre til Foz do Iguassu Vi reiser i morgen kveld kl 2015 og er i Sao Paulo kl 0530 (sukkk…). Regner med at ferden videre går i løpet av kvelden. På denne måten reiser vi med buss på natten og det er jo ok, når en først skal reise med buss – noe som er myyyye billigere enn fly.

Vi snakket med vertskapet vårt i dag og diskuterte reiseplanene og vi hadde først tenkt å være en natt i Sao Paulo, men de var helt sjokkert – de hadde nemlig bodd der i 8 år og kunne ikke i det hele tatt forstå hva vi skulle der. Men så viste det seg at det gikk buss direkte til Sao Paulo – den eneste gang i uken den går er søndag kveld, så det passet jo bra. Og vi ble tilgitt når vi fortalte at vi bare skulle ha dagen der, mens vi ventet på buss videre. Sao Paulo er forresten en stor by, litt større enn Egersund om vi har forstått det rett… De har bla et shopping-senter der – som vi har lest litt om. Det er ikke uvanlig at folk kommer i sitt privatfly fra landene omkring og bruker $ 50 000 på en handlerunde (helt sant). Så sorry Thea og Rebecca, det er nok litt over vår liga.

Dagen i dag har vært som i går, bading, soling og spising. Det går fortsatt ikke fremover med min portu-brasse, i dag på stranden bestilte jeg 2 varme sjokolader, men endte opp med 2 vann. Men alt er ikke helt svart på den fronten, vi klarte faktisk å bestille bussbilletter selv, og er nok litt spent på hvor vi ender…  og en Eva klarer seg bra. Litt spenning må vi jo ha – vi har jo vært gift i snart 14 år…

Hva har vi så lært i dag?:

• Ta med ekstra skift når en skal ta vanlig biltaxi hjem. Ja da jeg vet at det var noe vi lært i går også, men i dag lærte ALLE det… (Forhåpentligvis!!!)
• Det er ikke så dumt å skrive ned på forhånd hva slags billetter du skal ha når du skal ut og reise. Riktignok fjerner det noe av spenningen ved å reise, men pytt du kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg…

Aaaaaahhhhh og jipppiiii, igjen atter en dag med sol og strand og lite annet. Til en forandring tok vi i dag vanlig taxi til stranden, mye billigere enn vanntaxi, men ikke så tøft…

Det var godt med bølger og vi måtte flytte strandstolene oppover etterhvert, men det var gøy med bølger, og litt ok å sitte i en strandstol og lese en god bok mens bølgene vasker føttene dine. Som vanlig var Rebecca mer i vannet enn på stranden, men ALLE var i vannet – dvs til og med Eva. Riktignok går hun i kveld kledd som om det er en kald høstdag nord for polarsirklen – og høster mange undrende blikk. Særlig fordi vi andre går i short og T-skjorte, vi passer på at hun går 3 skritt bak oss…

På stranden i dag kjøpte vi to forretter iom at ingen var spesielt sultne. Selvfølgelig hadde alle blitt skikkelig sultne før maten kom… men det gjorde ingenting. To forretter med kylling-nuggets var nok til alle oss og vi har ikke spist noe etter det. Riktignok må de enten ha noen rimelige svære kyllinger med en kraftig beinbygning da noen av stykkene hadde store bein. Og jeg vet hva dere tenker… enda en portu-brasi-blemme, men det var faktisk kylling vi bestilte – menyen var nemlig på engelsk og – vi pekte og bestilte… Godt var det uansett.

Det hadde også hummer der, til en pris pr 100 gram. Men etter den blemmen Gaute og jeg hadde i syden for en del år siden, bestiller jeg aldri mer hummer på en restaurante del fisko. Opplegget var slik at vi var litt, men bare bittelitt, lei av de sedvanlige 500 grams blodrøde biffene vi i 12 dager hadde hatt til middag, og skulle teste ut fisk. Vi spurte guiden om en "rimelig OG bra" restuarante del fisko, men fikk tips om en "rimelig bra" restuarante del fisko – merk den lille, men svært kostbare forskjellen…

Vi tok oss en bedre forrett, og da kelneren spurte om hva vi skulle ha til hovedrett, var det jo kun en ting det var tale om – og det var hummer, som attpåtil var steike billig. Og da kelneren spurte om vi skulle ha store hummere, hadde vi selvsagt ingen innsigelser til akkurat det.  Etter å ha spist ferdig ble jeg noe svimmel, og heiv pengene over til Gaute – det var jeg som var kontantbanken den kvelden, og gikk ut. Fornuftige som vi var hadde vil lagt alle kortene i safen på hotellet og tok kun med oss de pengene vi trengte – eller som vi den kvelden oppdaget – trodde vi ville trenge.

Jeg ble sittende ute og vente på Gauten, men han kom jo aldri. Etter å ha ventet både vel og lenge, gikk jeg inn for å se etter ham. Og der satt han – i gang med dessert nr. 2 og håpet at jeg ikke hadde gått tilbake til hotellet. For heldigvis lå denne restaurante del fisko ikke så langt fra hotellet, men det var jo akkurat derfor Gaute satt og svettet. Regningen var nemlig basert på en pris på store hummere pr 100 gram… og der satt han uten nok penger til å betale regningen… Da må jeg bare komme meg tilbake til hotellet i en %#$-fart, selvfølgelig var det ingen taxi i sikte, og jeg måtte springe hele veien, vekslet en reisesjekk og fikk tatt en taxi tilbake til Gaute slik at vi slapp å ta oppvasken. Den kvelden lærte vi to ting; hummer er dyrt og ha alltid med et kort… Det er derfor jeg aldri mer spiser hummer ute…

Min portu-brasse har ikke blitt så mye bedre, noe jeg oppdage da jeg på stranden bestilte 4 aqua, dvs vann, på den lokale lingoen. Det gikk skitt, kelneren kom tilbake med 4 Coca Cola…

Nå skal vi ha middag og går som vanlig på "pekerestuarante".

Nå hva har vi så lært i dag?:

• To forretter her nede er lunsj til 4 sultne (norske) mennesker.
• Når du reiser til og fra stranden i biltaxi, kan det være lurt å ha med tørre klær – noe du ikke trenger når du tar vanntaxi. (Uuuupppps)