Vårt lille hjørne i Hobsyssel
Om dagen i dag er det ikke så mye å si…
Vel litt da…
Byvandring, kafe, champagne, god mat, kaffe, se på folk… Nyte livet på Place Drouet d’Erlon…
Og hva har vi så lært i dag da?
Nå var turen kommet til champagnedistriktet og det betyr Reims… Vi var godt fornøyd med at vi hentet bilen og parkerte rett utenfor døren i går kveld, ikke fullt så fornøyd da vi skulle ut fra parkeringsplassen og registrerte kjapt at en bil hadde parkert der en bil ikke skulle parkere slik at det ble noe tidkreven de og trangt å komme ut… vel de som måtte vente skjønte åpenbart problemet og tutet ikke…
Men vi kom oss avgårde med et godt pakket bagasjerom og registrerte etter hvert noen merkelige bip-bip-bip lyder… Etter hvert var begge enig i at den var der, rett nok av og på…. Var det mobilene? Nei. Ipad? Nei. Pc’en? Nei den ble skrudd av… Okei… det måtte være Bluetooth-høytaleren som nå var tom for strøm… og som selvfølgelig lå godt nedpakket i kofferten… som selvfølgelig lå nederst… Det var bare å finne et sted å parkere, pakke ut og finne den %¤#%& høytaleren og få den skrudd av… Heldigvis hadde vi ikke kommet ut på motorveien ennå så det å finne et stoppsted var noe enklere…
Ellers guidet LIv på TomTom oss fint og rolig guidet utenom den store trafikken i Paris – det var mye rødt der… og vi kom oss vel frem til Reims…
Og forresten… de som tror at bompenger er et særnorsk fenomen, ta dere et stev… og en tur til Frankrike…
Vel fremme skulle vi parkere i kjelleren på hotell Holiday Inn… og det var trangt ned i parkeringskjelleren. Lotusen foran oss tok den eneste parkeringsplassen som det gikk ann å parkere på uten å måtte bruke 2 timer med rugging frem og tilbake for å komme inn… for der hadde man nok også måttet krabbe ut av bilvinduet… Så vi tok bilheisen (!) ned i neste etasje… og den var nok mest beregnet for små, meget små, franske biler, ikke en Peugot 4008 – som faktisk ikke er noen stor bil… men med speilene tatt inn, gikk det greit…
Innsjekkingen tok litt lengre tid enn vanlig fordi vi måtte vente på et tysk ektepar som ikke kunne forstå og heller ikke ville akseptere at de måtte skrive under på «innsjekkingen»… Pourquoi? Why? Warum? gikk igjen, men etter at de hadde fått en egen kopi signerte de og vi andre slapp til…
Så var det ut for å få litt mat… bare for å oppdage at vi hadde blitt tatt av «Mange fini»… her er det slik at kjøkkenene stenger mellom 1400-1900 sånn cirka… Vi hadde blitt litt bortskjemt i Normandie… Men etter et lite McDonaldsbesøk var blodsukkeret på et normalt og stabilt nivå… og det ble besøk i katedralen som selvfølgelig også heter Notre-Dame, men her Notre-Dame de Reims… Imponerende og for en takhøyde, for noen glassvinduer…
Og Eva fant en smilende engel… de er det ikke mange av… Den siste vi så var på kirken i Epernay som er nabobyen til Reims og som også en en champagneby… Tilfeldig? Neppe… Man kan jo bare lure på hvorfor det kun er i champagne-distriktet du finner smilende engler…
Vel ute bestemte vi oss for å ta en runde rundt katedralen… vi kom til første hjørne der vi ble avsporet av en champagne-butikk… Etter noen flasker med champagne, noen korker og glass senere, hadde det selvfølgelig begynt å regne… og da var vi nødt til å søke tilflukt på en champagnebar… livet er hardt dere…
Og hva har vi så lært i dag da?
Det ble en stille dag er i Bayeux, det er jo søndag og da er det meste stengt… nesten som i Norge…
Vel etter en god fransk frokost, der hun som hjelper til og ikke kan engelsk, setter på varmt vann hver gang vi kommer – fordi vi spurte etter varm melk en dag og det ble altså varmt vann…
Så vi tok en tur til den botaniske hage her i Bayeux. Det var litt uklart om den var åpen eller ikke… Google sa nei, nettsiden sa ingenting og vi var like kloke… Turistkontoret skulle også være stengt iht til deres egen nettside, men det var de ikke… og det var heller ikke den botaniske hagen…
Før vi kom så langt, kom vi over et loppemarked og det ble jo noen runder her. Mye bra, men også mye… Sånn er det jo på loppemarked; noens junk, noens skatter…
Så det ble en rolig formiddag der. Det er jo ferie…
Lunsj tok vi ved elvebredden etter å ha kjøpt baguetter i et bakeri, ahhh dette er Frankrike…
På andre siden av elven, vi ville vel kalle det en mindre bekk, var det et bygg med en masse stålskinner som vegg. Dette er Marson Mat, eller Pierxed Stelle Plank, som ble brukt under 2. verdenskrig for å lage rullebane på provisoriske flyplasser – med andre ord litt gjenbruk fra krigen…
Vi prøvde oss på D-dags museumet her i Bayeux, men kom for sent til å bli sluppet inn – og da så… De er åpne til kl 1830, men slipper ikke inn folk etter kl 1745…
Og i morgen er det Reims…
Og hva har vi så lært i dag da?
Å gå på marked i Frankrike er alltid moro. Det er mye folk, masse liv, lukter, lyder, farger, bodselger som reklamerer for sine varer og det er kjøtt, grønnsaker, ost, kaker, klær, fisk og sjømat etc etc… I Bayeux er det også levende dyr som høner, ender, kaniner, det er ikke like vanlig alle steder. Det som er spesielt med disse markedene, er at de brukes av lokalbefolkningen. Det er med andre ord ikke slik som «fiskemarkedet» i Bergen som stort sett er en turistfelle der du knapt finner en lokal innfødt bergenser, verken bak eller foran diskene…
Her har det vært marked siden middelalderen og det er fortsatt verdt et besøk. Det skal være på Frankrikes liste over topp 100 markeder, ikke vet vi, men vi brukte mye tid her… Og også her er det verdt å gå tidlig, de åpner kl 0900 og slutter av kl 1300, og det blir mer og flere turister jo lengre ut på dagen…
På veien opp dit var vi forresten innom en bank, trodde vi…, for å veksle til mynter 1 og 2 euromynter, greit å ha til småting og tipsing. Damen bak disken forsto ikke så mye, kanskje ikke så rart da det viste seg at de egentlig solgte mobilabonnementer og kun hadde to minibanker i inngangspartiet… Men de var hjelpsomheten selv, først ble ei spurt, hun henviste en kar som kom ned fra annen etasje, det var han som kunne engelsk… Hun bak disken kom med bankkortet sitt slik at vi slapp gebyrer og etter å ha matet den ene minibankautomaten med € 100 i sedler fikk vi tre ruller med mynter… vel det var litt prøving og feiling ettersom ingen hadde gjort dette før, men en tredje dame kom og ga instruksjoner og det løste alt…
Etter litt handling og en bedre lunsj, var det tid for Bayeux-teppet. Du kan ikke ha vært i Bayeux uten å tatt turen innom for å se på Bayeux-teppet… Det er jo på UNESCOs verdensminneregister… Det er et vel 70 meter langt og 0,5 meter bredt brodert veggteppe i lin fra årene omkring 1070 og fremstiller normannerhertugen Vilhelm Erobrerens invasjon av England og slaget ved Hastings i 1066. Da vi kjøpte billettene fikk vi jammen et «Mange takk» på veien… De spør jo alltid etter nasjonalitet for statistikken sin del.
Etter å ha tatt turne rundt teppet, lokalet er i en u, alle 70 meter, tok vi turen opp i 2 etasje i motsetning til de aller fleste andre og fikk med oss en liten film, først på fransk og deretter på engelske; vi var ganske trøtte i beina og det var godt å sitte ned, men det ble nezzzzzzten for mye… Vi var ikke de eneste som slappet av litt ekstra, ute i utstillingen satt det en eldre kar og sov godt…
Siden dette var dagen vi gjorde Bayeux, var det nå tid for et katedralbesøk. Katedralen Notre Dame ble innviet 14. juli 1077 i nærvær av Vilhelm Erobreren og konge av England. Med andre ord, den har noen år på baken og er rett og slett flott! Ikke så mye mer å si enn det, bortsett fra imponerende da…
Det ble litt tid på rommet før vi tok en, for anledning, relativt tidlig middag. Det er greit det også…
Og hva har vi så lært i dag da?
Fredag var en dag som startet med et stort dilemma, skulle vi følge livestreaming av reising av Trollpikken på Dalane Tidende, VG, Dagbladet, NrK, Stavanger Aftenblad eller Aftenposten??? eller bare ta turen ut i bocage-landskapet i Normandie? Vel det ble en tur til Bretagne og Mont-Saint-Michel Dette er jo et ikonisk sted, en festing og kloster på en halvøy som er en øy når det er høyt tidevann, eller som det heter en tidevannsøy… Og tidevann det er det her… Det er definitivt ikke noe amfidromisk punkt slik som i Egersund…
Noen overraskelser dukker jo opp på turen… Den første overraskelsen kom da vi kom til parkeringen… enormt med parkeringsplasser – og folk som viste oss på plass hele veien… Vel vel, her var det jo mye folk og selv om vi var tidlig, var vi forberedt på kø for å komme ut til Mont-Saint-Micel. Og det var neste overraskelse, det var en utrolig bra logistikk her. Det gikk gratis shuttle-busser og de hadde til og med førerhus i hver ende slik at de slapp å snu bussene – og det gikk unna. Vi ventet 5 minutter og det kan man jo ikke klage på… Det ble jo litt trangt, spesielt etter at vi stoppet på siste stopp og tok på noen flere… enda det var fullt… La oss bare si det sånn, her ble intimsonen utfordret… Men det gikk jo greit…
Vel fremme var det bare å begynne på trappeklatringen – og det var imponerende og definitivt verdt både trappeklatring og en tur ut hit. Dette var rett og slett imponerende og et flott skue… For en utsikt og for en oversikt… Og bare å gjøre det heeelt klart, ja vi gikk helt til topps…
Så høyt oppe var det jo litt spennende om det også var «roaming hi-jacking» fra Jersey og Guernsey i Den engelske kanal. De er faktisk ikke er en del av Storbritannia – og har skyhøye roaming-mobilpriser… 48 kr pr mb!!! Det opplevde vi i går da vi måtte skru av roaming, ellers kunne det fort ha blitt dyrt… Men ikke noe slikt her… Det var vel det russerne også drev med, driver med?, setter opp kraftige mobilsendere og kraftige roamingpriser…
Men tilbake til Mont-Saint-Michel igjen… Har du ikke vært der, ta en tur dit. Men vær forberedt på å vandre i trapper, men det er verdt det… Det var jo utrolig mye folk, når vi sto på toppen og så utover var det en jevn strøm av folk… men merkelig nok virket det ikke slik inne anlegget… Det var jo også en jevn strøm av folk på vei tilbake… Og logistikken inne på øya var også bra.
Vi kom også over sekretariatet til borgemesteren… Jeg bare nevner det… Rett nok har de også gamle lokaler, men for noen lokaliteter…
Den neste store overraskelsen var at tilbaketuren også gikk som smurt, maks 5 min venting… og parkeringen for mange timer var ca. 60 kr inkludert gratis Shuttle bus!
Neste stopp var Saint-Malo. Det er en festningby som ligger strategisk til ved utløpet av elva Rance og det ble anlagt sterke festningsmurer rundt det som i dag er «Byen innafor muren» (på fransk «La ville intra-muros»). KJente personer som kommer her i fra er Pierre-Esprit Radisson. Deler av hans live er det skrevet om i en bok Oninga – irokesernes fange, og som det heter i Tromsø Biblioteks omtale av boken: «Spennende fortelling fra 1600-tallet om en fransk nybygger-gutt som blir tatt til fange hos indianere, ført til landsbyen deres og tatt opp i stammen med nytt navn.»
Levi Henriksen er forfatter, låtskriver, tekstforfatter og musiker sier dette om boken i et intervju; «Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn? Jeg var reiseklasseelev, og den eneste fordelen med det var at jeg fikk lov til å gå på biblioteket i hvert langfri. Jeg lånte så mange bøker som det var lov å låne – hver gang. Og jeg kunne bokstavelig talt ha ramset opp hundre bøker her. I morgen ville jeg sikkert svart noe annet, men i dag må det bli Oninga – irokesernes fange av Ellinor Broch. Det var en utrolig spennende bok, og jeg husker fortsatt lyden av paddelårene til irokeserne første gang den hvite gutten forsøker å unnslippe.»
Lenken til Nasjonalbiblioteket der du kan lese hele boken på nett, er kun tilgjengelig fra Norge… Sorry Danmark…
Okei da, nok familieskryt… og tilbake til Saint-Malo…
Her er det også ekstrem tidevannsforskjell, opp til 13 meter og det er jo litt mer enn i Egersund som ikke har noen tidevannsforskjell.
Ellers er det en utrolig koselig og hyggelig by å vandre rundt i, masse butikker å stikke innom, masse gallerier og kunstbutikker også… aldri vært i en by med så mange av sistnevnte… Det ble ikke noe galleri-kjøp, dels av økonomiske årsaker, å leve resten av ferien på nudler var ikke helt det vi hadde tenkt, og dels praktiske… det vi ville ha kostet en formue og måtte ha egen tilhenger for å bli med hjem…
Men kaffe, pannekaker, regnfrakk og biffkniver ble det… Og nå er også Eva skikkelig kledd… hun fikk kjøpt seg en hatt fra Firenze. Damen i butikken var forresten både flinkt til å selge og til å snakke engelsk, en dyr, men god kombinasjon…
Og vandring ble det, her og der og for ikke å snakke om vandring rundt hele gamlebyen oppe på bymuren… Og dokumentasjon på tidevannsforskjellen… vel vel også dette var en by som det var verdt å besøke…
Og at gamlebyen i Saint-Malo faktisk fikk meget store ødeleggelser under 2. verdenskrig, det skjønte vi ikke før vi så det på nettet etter å ha kommet tilbake på rommet… Her har de jobbe godt med gjenoppbyggingen…
Og det har skikkelig rådhus her, bare nevner det… Rett nok gammelt, men…
Middagen spiste vi i Bayeux der vi atter en gang opplevde at engelsk er en by i Belgia… for enkelte… Vi spurte bla etter en skje og hadde fått noe heeeelt heeeeelt annet om vi ikke hadde rukket å stoppe damen… Heldigvis er Eva god på tegnspråk… men det kunne jo ha blitt spennende å se hva hun til slutt hadde komt med, skje var det definitivt ikke…
Hva har vi så lært i dag da?
Tidlig opp i dag også, sukk… Men hva pokker, man er da på ferie… Og så skulle vi på tur til Utah Beach, som ifølge vår vertinne hadde det beste museum. Det var et stykke å kjøre og vi ville gjenta suksessen fra i går; være tidlig på plass… Nå er tidlig et relativt begrep, strengt tatt var vi i bilen kl 0910… Men det er tidlig når det er ferie…
Og det å være tidlig på plass på The Utah Beach D-Day Museum var også i dag en suksess, både når det gjelder parkering og museumsbesøket… Og vår vertinne hadde helt rett, dette var det beste museum, i alle fall bra slik vi vurderte det.
Det ble selvfølgelig også en tur på stranden og igjen… det gjør inntrykk. Når man står og ser ut dit hvor de gikk i land og de ca 700 meterne de skulle forsere under tung tysk ild, ja da gjør det inntrykk.
Etter litt mat gikk turen til Goury som ligger i Auderville, nesten så langt nord og vest i Nordmandie og i den engelske kanal. Det er et fint turområde og det er et fyr Phare du cap de la Hague som ligger på en klippe 800 m ute i havet. Og det var stort sett det vi gjorde der…
Resten av dagen og kvelden, vi var ikke tilbake før litt over 2100, gikk med til å kjøre rundt på små og store veier, noen mindre enn andre… Og ikke minst ta turen innom små landsbyer. Et lite sted kom vi over en borg/slott Le Chateau du Rozel som hadde et et lite økologisk marked og en ikke minst en restaurant, men der var vi for sent ute, alt opptatt. Og det var dumt for den har meget gode anmeldelser på Trip Advisor, sukk… Så det ble istede en picknik på stranden mens vi så på solen på vei ned i havet, vel ikke helt da, så god tid hadde vi ikke…
Og hva har vi så lært i dag da?
Dagen i går sluttet for øvrig dårlig… Vi skulle ha litt belgisk sjokolade og en liten Fireball… Det ble med tanken og vi sender en tanke til stuepikene hotellet i Gent og håper de nyter både sjokoladen og Fireball’en…. Sukk…
Oppsummeringen på hvor langt vi har gått er også en skuffelse… for Leif (10,5 km)… da Eva har gått en km lengre enda vi ha gått i lag hele dagen… Hvordan klarer hun det?
Vi bor på Logis de Saint Jean en Bed and Breakfast og det er upåklagelig. Vertinnen snakker godt engelsk og er behjelpelig med turtips, og det er jo ganske greit. Det ligger meget sentralt, rett ut døren og du er i gågaten, kan det bli bedre?
Vi reiste tidlig avgårde til en dag på stranden, rettere sagt Omaha Beach som er en av landingssone for amerikanerne på D-dagen 6. juni 1944. Første stopp var på Musee Memorial Omaha Beach, og siden vi var der så tidlig hadde vi faktisk hele museet for oss selv, ikke dumt å stå opp tidlig allikevel da…
Det var litt overraskende at det norske flagget var et av 6 flagg som vaiet i vinden på Omaha Beach. Ifølge Aftenbladet har dette sin årsak i at: «Det norske sjøforsvaret deltok med flere skip 6. juni 1944, og ett av dem ble også senket, jageren «Svenner», der flere av mannskapet omkom. I tillegg var den norske handelsflåten en viktig brikke i invasjonen, og norske flygere deltok også i angrepet på D-dagen og dagene som fulgte.»
Og det var enda mer overraskende at matcontainer eller Food Container het Marmite Norvegienne på fransk…
Ellers er det jo slik her at vi kunne ha brukt hele ferien på museer om D-dagen etc ect, alle har sitt eget museum og alle hendelser mm har sine egne museum for å sette det litt på spissen… Så det gjelder å velge sine museum med omhu om du ikke har ekstremt godt med tid og/eller er i overkant interessert i D-dagen…
Vi hadde også en stopp på The Normandy American Cemetery Det gjør inntrykk både å ta turen på Omaha Beach og den Amerikanske kirkegården. Det er ikke noe annet å si. Albert Schweizer sa det slik «Soldatenes graver er fredens sterkeste stemmer.»
Litt trivia om kirkegården. Det var her kirkegårdsscenene i Redd menig Ryan ble tatt opp – for de som har sett den – og husker det.
Vi var også innom kystkanonbatteriet ved Longues-sur-Mer. Batteriet bestod av fire 155 mm kanoner, der kunne beskyte invasjonsstyrken på både Omaha og Gold Beach. Dette ble brukt som location under filmingen av «Den lengste dagen», så det var filmsighseeingen…
En tur innom Arromanches-les-Bains for å spise og se på restene av The Arromanches Mulberry Harbour også kjent som Port Winston. Ganske imponerende å se på størrelse og omfanget. Og det obligatoriske museumet har til og med nettsider på dansk…
Ellers var vi litt rundt både her og der, så på ulike anlegg og var innom landsbyer både med vandring og i bil. På vår vei traff vi en fransk hund, en veloppdragen sådanne. Den gikk i veien, men da vi kom med bil gikk den opp på fortauet… En og annen fotgjenger har noe å lære av den…
Vi bruker jo TomTom som hjelpemiddel, men det er ikke alltid den er helt helt… På et tidspunkt ville den ha oss inn i en gate, var det egentlig en gate?, det ble heftige protester fra co-piloten da begge speilene antagelig ville ha skrapt borti hver sin murvegg… Vi valgte å stole på magafølelsen, og tok en annen vei… Og ignorerte «Snu når det er mulig»…
Og hva har vi så lært i dag da?
Det var en kjøredag i dag, fra Gent til Bayeux i Normandie i Frankrike. Det ble noen kilometer i bil, ikke minste fordi vi valgte å kjøre langs kysten gjennom småbyer og landsbyer, bokstavelig talt på landet… Den ene 50-sonen etter den andre, men det er nå greit å se litt annet enn kun motorveier.
Bayeux virker som en trivelig liten by, Det er mye turister her; masse amerikanere, og faktisk også både nordmenn, dansker og svensker… Vel, vel det får vel går greit det da…
Her er mye å se på, både i byen og ikke minst i området rundt. Vi skal være her i 6 dager og har dette som et utgangspunkt for turer både her og der. Det blir nok ikke problemer med å fylle dagene, om ikke annet har det både calvados og pommeau og mye god mat…
Og hva har vi så lært i dag da?
Det er vel ikke så mye å si om dagen i dag heller. Vel litt blir det da, men kort sagt en dag der vi gjorde minst mulig på mest mulig tid – eller ferie som det kalles…
Det ble et lite borgbesøk, eller som det heter Gravensteen-slottet – Slott er vel strengt tatt å ta litt i, men kjekt var det… Det ligger midt i byen og 300m fra hotellet og det er jo greit. Godt lagt opp, utsikt var det, og en utstilling med tortur-instrumenter……. Giljotine var det også en av… Vel, vi har jo alle våre interesser, og dette er klar utenfor vårt nedslagsfelt… Synes ikke helt den amerikanske varianten med latter og moro på en utstilling med torturinstrumenter er helt tingen…
En av de mer kuriøse – og dramatiske… – hendelsene rundt slottet, er hendelsen 16. november 1949, da slottet ble okkupert av studenter i protest mot ølprisene og det faktum at politiets hvite hjelmer burde erstattes av blå kepis fordi de var vanskelige å skille fra postansatte og drosjesjåfører… !!!
De hadde også en våpenutstilling av gamle våpen – noen mer praktisk enn andre og noen definitivt mer upraktiske enn andre… Og så har du har armbrøster og du har armbrøster… og så har du mini-armbrøser…. Kanskje en tidlig variant av belgisk dart?
Det var også en plakett til minne om en belgisk Sas skvadron ledet av Eddy Blondeel fra Gent – for de som har interesse av slikt… Ikke alltid så lett å se den grensen fra luften…
Lunsj ble det på matmarkedet Holy Food Marked, der vi gikk for malaysisk mat – ikke noe dumt valg det…
Ellers har dagen gått med til belgisk sjokolade, kaffe, se på livet, ta livet med ro etc etc… Livet er godt…
Middagen tok vi på Pampas Rodizio der konseptet er enkelt… Betal og spis så mye du orker… Det er noe vi kjenner igjen fra Brasil og det er fortsatt like bra… Maten kommer i en jevn strøm, helt til du sier stopp. Ikke bare kjøtt, men også reker og fisk, og for ikke å snakke om grillet ananas med sukker og kanel… Det er rett og slett bra!!!
Kvelden ble avsluttet med forberedelse til morgendagen, en modifisert panserbrief på rommet med papirkart – så nå er vi klar til morgendagens tur…
Så hva har vi da lært i dag da?
Tja hva kan vi si om dagen i dag da? Vel, det var byvandring, litt shopping, litt kaffe og litt mat ble det også tid til. For ikke å glemme en liten kanaltur også.
Dagen begynte med kirkebesøk, en tur på et loppemarked og ikke minst en tur på Holy Food Marked som et matmarked i Baudelo Kapellet fra 16 århundre Baudelo Chapel. De hadde paradisisk mat, lovet himmelske matopplevelser og ikke minst har de Holy Water Gin. Her snakker vi virkelig om gjenbruk… Kanskje ikke like populært alle steder, men men…
Ellers er jo Gent en flott by, det er ikke annet å si enn det. Alltid noe å se på rundt neste hjørne, alltid en kafe, bar eller restaurant om det er et behov. Og i Gent, alltid en kirke rundt neste hjørne…. Her Saint Bavo Cathedral
Som sagt tidligere, Gent kan virkelig anbefales!
Nå var ikke alle butikkene åpne, det er jo søndag, men tilstrekkelig med butikker var åpne slik at vi ikke led noen nød – ei heller MasterCard… Så nå blir standarden hevet noen hakk i heimen når vi skal spise, linservietter og linbrikker under tallerkenene, miljøvennlig og tilbake til slik det var da vi var nygifte…
Lunsjen tok vi på en kinarestaurant og der var maten god og antagelig litt mer kinesisk enn i Egersund… Og ikke minst var hun som serverte oss på servicesiden og ikke bare om maten, men om det meste. Da vi gikk, kom hun etter fordi hun så at vi gikk i feil retning – ikke mot sentrum, men den andre veien. Nå var vi på rett vei, men hyggelig var det jo at hun fulgte oss opp. Hun hadde jo rett i at det ikke var så mye å se på dit vi gikk, bortsett fra en spesiell butikk vi hadde sett i går.
Det ble også tid til en båttur på kanalene. Det er ikke så omfattende som i Amsterdam, men det ble nå 40 minutter med tur litt frem og tilbake… Og så var det guiding på tre forskjellige språk på dårlig lydanlegg, men været var nå fint og det er som sagt mye å se på, og noe fikk vi da med oss… Ikke minst det minste huset i Gent… Kanskje det var det minste som ble igjen i arveoppgjøret til minsten…
Du kan jo ikke annet enn å ta sjansen på god BBQ grillmat når restauranten heter The Sticky Fingers og ligger i Schuurkenstraat, i Skurkegata…. Så det ble middag der. Det var virkelig god mat – og ikke minst myyyye av den, ikke ofte vi ikke klarer å spise opp – og det på tross av iherdige forsøk… Og ja fingrene ble sticky, vi sier bare en ting; Spare Ribs…
Og hva har vi så lært i dag da…
