Måned: desember 2007

Mye som i går… Begynte dagen uten varmtvann og varme i leiligheten, men fikk kjapt startet opp dette, noe som ga en varm dusj – og kjapp tørking…

Så bar det av gårde til Gardabani, etter en liten stopp hos distrikspolitisjefen i Rustavi. Du avlegger alltid slike folk en visit, og det har vi prøvd flere ganger, men enten har han vært opptatt eller så har vi vært på tur. I dag passet det imidlertid for begge parter.

I Gardabani var det igjen partimøter, i tillegg til en tur rundt i området for å bli kjent. Vi skal jo planlegge med bruk av STO’er (korttidsobservatørene) og da må vi ha en ide om området, veistandard, tidsforbruk med mer. Vi var en liten tur ned til grensen til Aserbajdsjan som faktisk ikke er så langt unna. Det tok litt lengre tid enn vi hadde regnet med fordi vi havnet rett bak et muslims begravelsefølge – med mange menn og ingen kvinner – og som gikk og gikk, men omsider var til veis ende og det var vi også fordi vi da var vi kommet helt frem til grensen. En kort stund lurte vi på om de skulle over grensen og det kunne jo bli spendende å se hvordan de løste en del praktisk problemer med akkurat det…, men de svingte av og gikk videre langs grensen.

Tilbake i Gardabani fikk vi også med oss et partimøte med en av presidentkandidatene i et kulturhus der det ikke var spesielt varmt, faktisk var det kaldere inne enn ute… og tre-klapp setene som var uten trekk, var enda kaldere. Jeg sto mesteparten av tiden…

Så har det vært lønningsdag og litt mer papirarbeid. Vi har også fått spist på en italiensk restaurant i nabolaget vårt som vi fikk anbefalt i går – og der det var god mat, selvfølgelig  iom at stedet var anbefalt av en lokal kjenner. Så gikk turen videre for å få lastet ned epost på kaffebaren vår – som fortsatt ikke har Europa inne på nettet sitt, dvs i dag fikk jeg åpnet Hobbiten, men ikke spesielt mer. Faktisk får jeg også åpnet forsiden til VG, men kun forsiden – det nytter ikke med noen artikler.

Så har resten av dagen gått i oppsummeringer, forberedelse til morgendagen da vi skal ha et felles LTO-møte der alle LTO’ene møtes til en felles økt i morgen ettermiddag for litt oppsummering og oppdatering. I tillegg har vi jobbet med rekrutteringer av tolker da vi skal ha en ny intervjurunde i morgen i 12-tiden, vi fikk en ny liste med master-studenter i engelsk fra universitet i dag. Den måtte vi hente i papirversjon da de også hadde problemer med internett, så vi er ikke helt alene om akkurat det.

Så hva har jeg lært i dag da?

• Stå opp, ut og skru på varmtvannet FØR man går på badet.
• Ikke ta bilder av grenseposter – det er ikke populært hos alle… Det gikk greit etter litt ”turist-forklaring” på hvorfor jeg tok bilde, noe som medførte litt himling med øyne og risting på hodet hos sjefen der som tilfeldigvis var utenfor og sto der i sivilt.
• Det går fremover med internett-tilgangen vår… kanskje vi får åpnet noen flere sider i morgen…
• At også pc’er kan bli syke… Nå har min en meget stygg viftelyd når jeg starter den opp. Den høres ut som en georgisk Lada på russisk bensin, ispedd noe Aserbajdsjans diesel og ymse andre tilsettingsstoffer fra nærområde her…
• At Fujitisu-Simens faktisk har en hot-line for syke pc’er i Georgia der de skal snakke engelsk – noe de selvfølgelig ikke gjør… Vel vi får se i morgen, David ringte dem og ble selvfølgelig henvist til et annet nr der de var gått hjem for dagen.
• At alt er som før med Acos og WebSak som er det nye saksbehandlings datasystemet vårt – nye versjoner medfører nye problemer…

Det var vel ikke akkurat noen god start på dagen når det er 6-7 grader på badet, selv om det riktignok er plussgrader, varmtvannet er borte (igjen…) og varmeoven som varmer opp hele leiligheten har tatt seg en pause…

Vel, litt varm kaffe gjorde underverker og så ordner nok det meste seg etter hvert. Toppen av kransekaken var for øvrig noe vi oppdaget da vi gikk ut og skulle til å låse ytterdøren, og oppdager at en nøkkel står igjen i låsen – på yttersiden… Ja ja, lykken er bedre enn forstanden…

Vi bor heldigvis i Vake som er et av de bedre strøkene i Tiblisi viser det seg – og godt er det når slikt kan skje.

Ellers har dagen i dag gått med til møter med ulike partier i Rustavi. Her forteller vi om OSCE, vår rolle og spør om likt og ulikt, og det er ikke bare partier vi besøker, men også NGOer – Non-Governmental Organizations (Ikke Statlige Organisasjoner). Det kan være organisasjoner som driver med valgobservasjon som vi, menneskerettighetsarbeide, velgeropplæring for å nevne noe. ”Og slik går nu dagan..” Alle møter skal jo oppsummeres og registreres, så det blir jo litt papirarbeid ut av det også.

Vi var tilbake i 17-tiden og hadde en avtale med sønnen til de som eier leiligheten for å få litt varme på plass. Nå viste det seg at det bare var vinden som hadde blåst ut varmen, men når den har gått ut, må du vente en 10-15 min før du kan starte opp systemet igjen – og akkurat det var det jo ingen som hadde fortalt oss… Vi fikk mange forsikringer om at dette skjedde svææært sjeldent – ja ja så er vi svæært uheldige da… iom at vi åpenbart tilfeldigvis hadde prøvd å starte den opp rett etter at den hadde slukket.

Så måtte vi Levan – han som har forbarmet seg over oss – og han viste oss et sted rett i nærheten av der vi bor hvor han påstår de har byens beste khachapuri. Det er en georgisk brødsak med ost i ulike varianter, og Tania som pleier å spise akkurat denne retten var svært godt fornøyd – her blir det nok flere besøk.

Så tok han oss med til Narikala fortet som ligger rett over den gamle delen av byen. Det siste stykket er svært bratt og taxisjåføren klaget litt, men ga på – og kom halveis… så måtte han rygge ned da bilen åpenbart ikke var vant til slike strabasiøse turer, og klarer selvfølgelig å rygge ned i et hull i veikanten… men, men alt endte godt, han kom seg opp etter hvert etter å ha lagt igjen halve dekket – sånn luktet det i alle fall – og det gjorde vi også – bare for å oppdage at de nettopp hadde låst dørene. Vel vel, vi var nå på tur så vi bare gikk ned og vandret litt rundt i den gamle delen av byen, tok en kopp the på veldig ok cafe; Molin Elecric. Dette kommer seg gitt…

Tania hadde lyst til å prøve metroen så vi tok den en tur oppover i byen, og det var jo litt moro. Rulletrappen var laaaang, braaattt og går svææært fort, men metroen gikk enda fortere – ikke akkurat en sinke i trafikken den karen, nei…

Så etter litt mer vandring tok vi farvel med vår guide og tok turen innom vår stamkaffebar der de har trådløst nettverk, men fortsatt ikke forbindelse med mesteparten av web-stedene i Europa av en eller annen grunn.

Vel hjemme prøvde Tania å ta seg en dusj – for tredje gang i dag, bare for å oppdage at varmtvannet var borte igjen… og jammen hadde ikke varmenovnen tatt kveld igjen…Men etter litt plundring fikk jeg det opp og gikk igjen, så da så…

Så hva har jeg lært i dag da?

• Gass er ikke bare gøy…
• Det nytter ikke å låse døren når nøkkelen står igjen på utsiden…
• Noen partikontorer er varme og noen er kalde, svært kalde…

En vesentlig del av en LTO-hverdag er rapportskriving og oversettelse, og det er det vi har brukt store deler av dagen i dag til. Det er jo ikke bare å finne frem informasjon, men også systematisere, sortere og analysere, for så å rapportere den. Vi har i dag levert vår ukentlige rapport som er en oppsummering av uken som har vært.

Mens vi har skrevet rapport, har tolken vår drevet med å oversette listene over valglokaler – som vi har, men foreløpig kun på georgisk og det er jo ikke helt enkelt for oss da…

Da vi var ferdig med rapporten, gikk turen ut i byen for å ta en tur innom hovedkvarteret der vår LTO-koordinator hadde bedt oss om å ta en tur innom for å slå av en prat. På veien dit var vi innom et vaskeri, det må jo også gjøres. Iom at det er 10 grader på badet, er ikke det akkurat stedet å drive med klesvask- og tørk på. Nå skal jeg jo ikke klage, men de 10 gradene er altså etter at varmeoven har stått på hele natten…

Det ble for øvrig ingen varm dusj i dag morges da varmevannet var borte igjen… så det ble en noe kjapp ”katte-vask”. Så viste det seg at det bare var å skru på gassvarmen igjen – og etter en tur ut på verandaen, var det varmt vann igjen, så enkelt var altså det… Ja ja, man lærer etter hvert…

Da vi var ferdig på Hotel Sheraton med Core Team, og hadde brukt det trådløse nettverket der godt og grundig, tok vi taxi til byen. I går fikk vi anbefalt en restaurant i nærheten av Filharmonien, noe som passet bra siden vi skulle intervjue tolker rett i nærheten. Men, akk… så enkelte var det ikke… Etter en del leting viste det seg at restauranten var lagt ned, men vi tok turen lengre ned i gaten og fant kjapt en kjellerrestaurant, som viste seg at var noe slitt, men maten var god… Tolken fra i går lo godt, sammen med noen venner som også lo godt, da de hørte hvor vi hadde vært – og ga avmelding om at nå måtte vi snart gå på en ”normal” restaurant og ikke alle disse merkelige stedene, så i morgen blir han med oss… Vel jeg skal være enig at den var noe sliten og kanskje ikke helt i toppklasse, men vi var virkelig sultne…

Resten av kvelden gikk med til å intervjue bla en gjeng med studenter som var aktuelle som tolker, og da ble det jo litt ”small talk” for å se hvordan engelsken var, bla ble det snakk om videre studier osv. Jo da, en skulle til Tyskland, en til USA osv, men en skulle av alle steder til Norge… Først trodde jeg at vedkommende hadde gjort et godt forarbeid med å sjekke ut hvor jeg var fra, Norge er kanskje ikke akkurat det du forventer i den sammenhengen siden Norge tross alt ligger litt utenfor allfarvei – og så er det jo dette med språket da… Det ligger jo opplysninger om hvor vi er fra på nettet på nettsidene til ODHIR, men… så fortsatte hun med ”Hvordan har du det” og ”Takk skal du ha”, for så å avslutte med ”Neste stopp Blindern…” da hun hørte at jeg var fra Norge. Ja ja så viser det seg at hun hadde gått på ”sommerskole” på Universitet i Oslo i fjord og hadde vært litt rundt i kongeriket også, verden er sannlig ikke stor, det var jo ikke akkurat det jeg hadde ventet.

Så hva har jeg lært i dag da?

• Hvordan varmtvannet fungerer…
• En georgisk restaurant med engelsk oversettelse er vel og greit, men hva hjelper vel det når man ikke vet hva det betyr – da er man jo like langt…
• Jeg vet ikke helt hva de skal med trådløst nettverk når det ikke er forbindelse ut i verden, men men… cafen kan jo alltid skilte med at de har trådløst nettverk.
• Verden er ikke stor, du finner sannelig folk som ”kan norsk” på de merkeligste steder…
• Analoge modem (det som var før vi fikk ISDN), telefonlinjer, datamaskiner og georgisk telefonsystem, fungerer sikkert ok – etter hvert. Alle som har holdt på med dette vet at det kan være en prøvelse – og det kan jeg love at det er…

Dagen begynte godt – med en varm dusj, dog i et kaldt bad, men allikevel – du tørker deg rimelig fort under slike forhold…

Kjøring og kjøring beskriver vel ellers kort og greit mesteparten av dagen i dag. Bilen kom ikke før godt over 11, så tiden frem til da ble brukt til å forberede intervju med tolkene i morgen, og møtene i dag.

Så gikk turen til Marneuli for å besøke DEC’en der, og turen dit tok i underkant av en time. Og jammen har det ikke begynt å snø, bare litt på veien, men nok til at det var litt hvitt der det var litt høyere, ellers gikk det mest i litt sludd. Besøket i Marneuli var rimelig effektivt noe som passet oss bra iom at vi fikk startet så sent. Og ellers var det ikke kaldt der – inne på kontoret altså, men svært godt og varmt, her sto oven på ”bånn pinne”, hmm… den gyldne middelvei er slett ikke dumt…

Så bar til tilbake mot Tbilisi for å fortsette til Sagarejo og det tok nesten 2 timer før vi var fremme der. Veien dit går over et område som ligger noe høyere og der var det noe mer snø. Vi snakker fortsatt om lite – dvs 2-3 cm, men la oss bare si det sånn at det var en del biler som hadde ”parkert” på noe uvanlige steder…

Også besøket hos DEC’en i Sagarejo gikk kjapt og greit i et passe varmt rom (puhhh – endelig…), og så var det en ny halvannen time i bil tilbake. Deler av turen tilbake gikk noe tregt da det som sagt var glatt på det høyere partiet og i tillegg en sikt på 50m på deler av strekket, men det gikk greiere når vi nærmet oss Tbilisi for da var all snøen borte og været var bra.

Vi hoppet av i sentrum og spiste middag før vi møtte en som vi skulle vurdere som tolk til korttidsobservatørene. Han var rimelig overgitt over hvor lite vi hadde sett av Tbilisi og ikke minst hvor vi hadde spist og ikke spist, så han ga klar avmelding om at her måtte vi ha litt kyndig veiledning… og det skulle ha sørge for noe vi slett ikke protesterte på…

Vi gikk til en café – Literaturuli eller ”Lit café” og tok en kaffe. For de innvidde ligger den ikke så langt fra Filharmonien og ved siden av Hotel Sakartvelo – så vet dere det. En hyggelig café som vi kjapt bestemte oss for å bruke når vi skulle intervjue en gjeng med tolker i morgen kveld; passe uformell, passe mye og lite støy. Og så har det trådløst nettverk, som dessverre ikke hadde internettforbindelse i dag, men kanskje i morgen???

Nå har vi 11 tolkekandidater og trenger kanskje 14 – akkurat antallet er ikke helt avklart ennå da antallet STO’er (korttidsobservatørerer) ikke er klart ennå.

For å avslutte dagen, måtte vi innom vår kaffebar med trådløst nettverk. Problemet er at det av en eller annen merkelig grunn ikke er mulig å få kontakt med en masse internett-sider i Europa, så vi får nok prøve et annet sted i morgen, kanskje vi har lykken med oss på Lit café???

Kvelden ble avsluttet med en ringerunde til alle tolkekandidatene slik at de nå vet når og hvor de skal møte i morgen – og da var klokken 2200.

Så hva har jeg lært i dag da?

• Kombinasjonen georgisk kjørestil, dårlige dekk og glatt vinterføre er en svært dårlig kombinasjon…
• Ikke alle kontorer i Georgia er kalde, noen er også varme – svært varme…
• Det er ikke bare bare å bestille på en georgisk restaurant. Vi prøvde oss på Buffalo Restaurant med masse amerikanske flagg +++  da de reklamert med grill og biff med mer. Jeg tenkte at her skal jeg ha en skikkelig biff med soppstuing og gresk salat til forrett. Vi bestilte og det kom en liten krukke på bordet, og så kom salaten – og så ikke noe mer. Iom at Tanja hadde bestilt en burger, måtte krukken jo være biffen – og det var det, i små biter og uten noe tilbehør… Ja ja, ikke mer georgisk-amerikansk på meg, det var godt nok, men ikke det jeg var innstilt på… og siden jeg måtte bestille ekstra chips og Tanje måtte betale for ketsjupen, ble det ikke akkurat noe billig måltid – selv om alt selvfølgelig er relativt…
• Det er mange steder vi ikke har prøvd ennå… Men nå har vi listen…
• Selv om du har internett er det slett ikke sikkert du har hele internett…

Dagen i dag har gått med til møter. Vi startet i dagen med å ta en tur innom universitetets engelske avdeling for å rekruttere tolker. Her fikk vi snakke med en av sjefene, rektor?, og hun skulle snakke med sine professorer og se blant masterstudentene og sisteårs studenter. Så får vi en epost i løpet av uken med navn og mobilnr. I tillegg har Tanja fått kontakt med en lokal kar via noen kjente og han kommer rett fra statene og kan være tolk. Ok, da har vi bare 13 tolker igjen… og 14 sjåfører å rekruttere… Det skjer da noe her…

Så gikk turen videre til Gardabani der vi hadde møte med distriksvalgkommisjonen (DEC). Vi informerte vi om hvem vi var, oppdraget vårt, hva vi gjorde etc etc, og ble orientert om hvordan de lå ann i sine forberedelser og rutiner på likt og ulikt, fikk kopi av lokalisering de enkelte valglokale med mer. Vi var i rådhuset og i deres kommunestyresal, – jeg skal aldri mer klage på varmen i formannskapssalen… Men vi ble selvfølgelig traktert, og måtte smake på den lokale vinen i tillegg til kaffe og en liten matbit. Som sjefen sa; ”Nå svarer jeg ikke på flere spørsmål før dere har smakt på både vin og mat.” Nå var det ikke mye, kun et lite glass, dvs det ble to meget små glass rett fra SevenUp 1,5 L flaska – det var nå greit nok og helt håndterbart. Her er det mye små-snakk og utveksling av høflighetsfraser, ikke så mye rett på sak som vi er vant til, men dette er jo første møtet og da blir det jo alltid en del ekstra slikt.

Siden det nå er budsjett-kommunestyremøte i Eigersund kommune, som jeg egentlig skulle ha vært på, tenker jeg jo litt ekstra på dem. Hva med litt mer skåling borte i Næringshagen, for venner, kjente og ukjente, fedrelandet, kommunen, næringshagen, Dalane, hver og en av representantene, så tror jeg vi tar med alle vararepresentantene… det skulle nok ha blitt et lystlig lag…

Så bar det videre i byen for å lokalisere en telefaks. Korttidsobservatørene skal i utgangspunket fakse sine rapportskjema til hovedkvarteret i Tbilisi på valgdagen og da må vi lokalisere og avtale steder som de kan bruke til det. Noe som selvfølgelig alltid er et problem, da faksing av større mengder papir har en tendens til å ta tid… Selv om vi har ”våre” faksnr, er det alltid noen luringer som ikke holder seg til sine, men prøver alle de andre sine, men vi får nå se om det går greit denne gangen. Her var i alle fall postkontoret stedet og postsjefen var velvilligheten selv, selv om vi må bruke det minst 3 ganger i løpet av dagen og de i utgangspunktet hadde stengt. Selvfølgelig betaler vi for oss, det skulle da bare mangle. Så da er det i boks.

Så gikk turen videre til Rustavi der vi måtte ordne med litt telekort til mobil, ha en pause før vi gikk videre til neste med distriksvalgkommisjonen (DEC) i byen der. De var lokalisert i Kulturhuset og hadde et varmt kontor, så det jo ok. Her var det samme prosedyre, men ingen servering – heldigvis…. Telefaks har vi også fått lokalisert her, så da er det i boks.

Siste punkt på agendaen var å få tak i noen papirer knyttet til bilen. Kuba eier ikke bilen og da må det skaffes en egen erklæring, problemet er at bilregisteret fungerer ikke helt på samme måten som i Norge, men alt ordnet seg etter hvert og vi kunne etter hvert vende snuten hjemover med papirene – for å få fikset varmtvannet og få betalt lønn til David og Kuba for første uken, samt skrive ny kontrakt for resten av perioden. Som alle dere som har eller steller med lønn og kontrakter vet; kontrakter, timelister og utbetaling av lønn – dette er ting som tar tid. Og siden det nå var første gangen, tar det gjerne litt ekstra forklaring med mer.

Vel hjemme kom vi ikke inn i gården for her var det totalt trafikk-kaos. Noen hadde åpenbart dødd og var det mye folk og biler som var samlet, men vi kom da inn til slutt – etter mye tuting. Så var det lønningsdag og litt papirarbeid, og jammen kom de med varmtvannet også. Det viser seg at det er en varmtvannsvarmer med gass på veggen på verandaen, så vi prøver den… hm…. Vi får nå hva det er og hvordan det fungerer, er vi ikke fornøyd skal de fikse en ny på badet. Vannet er nå i alle fall varmt.

Nå gjenstår det bare å få tatt en tur ned på vårt nye stamsted, kaffebaren med trådløst nettverk og få sjekket og sendt epost, oppsummeringere møtene, og få noe middag. På onsdag skal vi sende den ukentlige rapporten og da må ting være mest mulig klart.

Ja, ja. Ikke alt går på skinner. Først spiste vi middag på en liten italiensk restaurant i nabolaget, deretter gikk vi videre til kaffebaren vår Seagredo og spiste pasta en gang til. Porsjonene er ikke som i Brasil, alle steder…

Ellers fikk vi akkurat telefon om at bilen hadde fått problemer, så vi måtte utsette møter i morgen, men da kan vi jobbe med å skaffe tolker. Vi fikk akkurat en liste fra universitetet så nå går det unna…

Så hva har jeg lært i dag da?

• Ting tar tid. Når man sitter og skriver ned hva man har gjort, så virker det ikke som mye… men alt tar jo mye lengre tid med tolk og det er heller ikke alltid man får svar på det man spør om – eller trodde man spurte om, og i tillegg er det jo også mye bilkjøring og venting i tillegg, så da så…
• Det er helt utrolig hvor mange banker og apoteker de har i landet her, det virker som det er en av hver på annet hvert hjøre.
• Georgiske damer må være godt vant til kulden – da mange går i miniskjørt nå…. Det ser kaldt ut…
• Ikke ta bilder av prominente kortesjer. Da jeg fortalte David om episoden i går, sa han at slikt må du ikke gjøre… Det er ikke lenge siden en politimann ble skutt fordi han sto med en laser og pekte på en slik kortesje… Nå må jeg til mitt forsvar si at jeg holdt på å ta bilder av St. Georg statuen i rundkjøringen i utgangspunktet, men niks mer fotografering av ulike kortesjer…
• Vi må få gjort noe med badet, det blir kaldt i leiligheten når døren til badet er åpen… Akkurat det har nok sammenheng med at det er en åpen vifte-ventil der… Ut for å kjøpe tape…
• Damene i sekretariatet har (selvfølgelig) full kontroll, snakket så vidt med dem i dag. Sukk hadde håpet jeg var helt uunnværelig…

 ”Fridag” i dag. Sove litt lengre, lese på sengen – livet er godt dere… Men ikke fullt så godt da jeg sto opp og oppdaget, heldigvis før jeg gikk i dusjen, at varmtvannet er borte… Vel jeg mistenker sikringene, men vi får se. Vi ringte tolken og han ringte eierne, men selvfølgelig var mobiltelefonen av og da han endelig fikk tak i dem og ringte tilbake var vi ute, så vi får se i morgen. Det blir kun en kjapp ”kattevask”, kaldt vann i et kaldt bad, hmm ikke helt topp…

Ellers har dagen blitt brukt til å gå litt rundt i byen. Prøver å bli litt kjent i nærområdet, og for å finne en internett-cafe, noe som ikke var helt enkelt. Men helt på slutten av dagen da vi hadde gitt opp og var på vei hjem, stoppet vi for å ta en kaffe på en kaffebar Segafredo, og tror du ikke at de har trådløst internett der? Ja, ja da kan vi sitte der og heller betale for kaffe, enn for internett-bruken.

Nå hadde vi funnet mange internett-cafeer i de mer sentrale strøk av byen, bla. i en bokhandel som hadde mye engelske bøker, den er spesielt nevnt i guideboken og jammen klarte vi å gå rett på, så det var der jeg fikk lagt ut bilder og sendt reisebrev.

Så nå kan dere gå inn på www.hobbiten.net og se på Bildegalleriet.

Jeg fikk tatt en del bilder av julebelysningen i byen, noe å tenke på for oss i julebyen, har fått melding om at det er en større suksess enn noen gang.

Spist har middag har vi også fått gjort, og der hadde de jammen også trådløst nettverk, så det skal bli mye besøk på slike steder… og da i tjenestens medfør, ikke dårlig det.

Nå går det i forberedelser til morgendagen og gjennomgang av ulike møter vi skal ha i morgen. I tillegg jobber vi med å skaffe tolker og sjåfører, så om noen av dere kjenner noen i Tbilisi som snakker godt engelsk og kan være tolk i noen dager, bare gi lyd. Vi har vært i kontakt med ulike folk og bla lagt igjen melding på den ”engelske bokhandelen”.

Så hva har jeg lært i dag da?

• Er ikke helt fortrolig med Tanjas greske frokost, loff og potetgull
• Hvor fort det virkelig går ann å vaske seg…
• Vær forsiktig med å ta bilder ved parlamentet, politimannen likte ikke at Tanja gjorde akkurat det. Alle vinkler unntatt rett inn i inngangspartiet var åpenbart ok.
• Vær forsiktig med å ta bilder av kortesjer med politieskorte, politimannen i eskortebilen hyttet i alle fall med neven…
• Det er nok av politi i byen, svært mange sivile svarte biler med to mann som ikke har synes å ha spesielt mye å gjøre…
• Den som leter finner…
• Det går faktisk ann å klare seg en dag uten både sjåfør og tolk.
• Det er faktisk utrolig lite valgplakater og lignende i byen, knapt mulig å se at det er et valg som kommer i januar.
• Sjekk alltid linjen når du ikke får forbindelse… Som gammel sambandsmann, burde jeg selvfølgelig ha sjekket linjen da Eva ikke fikk ringt meg… Telefonledningen som er ca 10 m er mildt sagt i en miserabel forfatning (se for øvrig bilde). Den har ca 75 punkter som mangler isolasjon eller er tapet. Så bare jeg flyttet litt på ledningen, var det fritt frem for telefoner fra Norge… Ser man det…

Dagen i dag, tja… kort sagt: mye kjøring.
David (tolken) og Kuba (sjåføren) begynte noe senere i dag slik at de kunne få litt ekstra hvile, de hadde enda en god halvtimes kjøring før de var hjemme i går kveld og trengte nok litt ekstra hvile.

Vi andre brukte tiden til å oppsummere dagen i går slik at vi bla hadde en felle forståelse av møtet i går, forberedte møte vi skal ha med distriktspolitisjefen, forberedte ellers dagen i dag med David da han kom. Utgangspunktet er å få til møter med DEC’en (distriktsvalgkommisjonene) snarest mulig, men siden vi ikke har telefonnr, er det ikke bare å ringe for å avtale et møte, heller ikke opplysningen er det mulig å ringe… men men, ikke noe problem vi har ennå to distrikt igjen å rekognosere. Så vi tar det ved personlig oppmøte.

Iom at vi ikke har internett ennå i leiligheten, må vi pent ta en tur innom Hotel Sheraton og se viktige ut mens vi setter oss ned i lobbyen og stjeler litt trådløst nettverk der.

I Marneuli var det greit og enkelt å finne frem, der bor det for øvrig flest Azeris’ere og georgierne er i mindretall – som i Rustavi og Gardbani. Det medfører bla en del språklige problemstillinger da deres annet språk ikke er georgisk, men russisk. Så David måtte snakke russisk når vi leita oss frem til DEC’en. Vel fremme fikk vi avtalt møte på tirsdag, og etter litt rekognosering bar turen videre til Sagarjevo – som selvfølgelig ligger 4 mil fra Tbilisi i andre retningen, men først et par mil og litt lunsj i Tiblis…

Det ble som i går, litt kubdari som er en brødsak med kjøtt inne i – ligner litt på pizza og hadjapuri (ikke stavet rett…), som er brød med ost – og som finnes i flere ulike lokale varianter. Begge delene er stekt i ovn. Jeg er fortsatt mett, mange timer etterpå…

Så bar det videre til Sagarejo. Jeg har hørt mye om veiene her i Georgia, men hovedveien er langt på vei som mange norske riksveier… stort sett bra, men med litt telehiv og humper her og der…

Når det gjelder kjøring her, er det helt klart at veimerkingen kun og utelukkende kun – er veiledende… likeså feltmerking. To tre, og noen ganger fire biler ved siden av hverandre er ikke uvanlig – på en tofelts vei, som heldigvis er bred. Vi holdt på å bli påkjørt i dag da en bil hadde planer om å bytte fil uten å kikke bak, slikt overlater man til bilene bak å følge med på – de gjør det og honker for å gi ”tilbakemelding” om at ”Hei du, veien er faktisk allerede opptatt…”, vel Kuba honket – og bremset noe som antagelig førte til en del svovelutblåsning i bilen bak, det luktet i allefall svovel helt inn i vår bil… Stakkars Kuba… siden han kjører på en måte som selv UP-Olsen ville ha nikket anerkjennende på, blir han som kjører rundt 80 km/t stort sett forbikjørt av alt fra skabbete Ladaer til tungt lastede lastebiler, men han tar det pent…

Vel fremme i Sagarejo fikk vi rekognosert, avtalt møte med DEC på tirsdag etter lunsj og fikk til og med oss et politisk møte med den fungerende presidenten i Georgia. For å kunne drive valgkamp må en president trekke seg og overlate roret til andre i valgperioden og frem til valget er gjennomført, derfor er det nå en fungerende. Møtet var i House of Cultur, som det finnes et av i alle (?) tidligere sovjetiske byer av noe størrelse, og det var faktisk kaldere inne enn ute, merkelig nok. Så nå har jeg sett fung. president i Georgia…

Så var den dagen over… og vel hjemme i leiligheten går nå tiden med til å skrive rapporter, forberede møter og lese seg opp på lovverk, valgordning og valgadministrasjonens organisering – og ikke minst forberede rekruttering av 10 – 15 tolker og sjåfører med biler. Ja ja, vi skal ikke bli arbeidsledige.

I morgen er det fridag, og dagen skal stort sett brukes til det samme som i kveld.

Så hva har jeg lært i dag da?

• Vi nordmenn har nok et annet forhold til strømforbruk, Tanja skrur stadig av lyset og vil ikke ha varme på badet, mens jeg kunne ha hatt oven på fullt – hele tiden – døgnet rundt…
• Kjøring i Georgia er en ekstremsport…
• Godt at bilen har rimelig gode seter, det skal bli mange timer i dem…
• Pokker, Tanja fikk tatt plassen ved siden av varmeovnen først og har tydeligvis tenkt å ha det som sin faste plass. Hmmm, vi skal nok se på det, for det er ikke spesielt varmt i leiligheten.
• Godt at jeg har med meg mine kontor-tøfler som Ellen Øyen Stølen er så imponert over og de fagerliske store ragg-ullsokkene. Kombinasjonen gjør godt – selv om Tanja ler godt når hun ser det… De har ikke slikt i Hellas.
• At flasker med ketsjup og tomatsaus ser like ut i Georgia, men smaken er nå en gang ikke lik, så jeg prøver å kjøpe ketsjup igjen i morgen… Sandwich med tomatsaus er ikke det samme som sandwich med ketchup…
• Internett-leverandører er like både i Norge og Georgia, de lover at du skal få linje i morgen, men det får du selvfølgelig ikke, kanskje om 5 eller 14 dager…

I dag var det slutt på servering, romvask og andre bekvemmeligheter… for vi flyttet ut av hotellet. Som jeg har sagt tidligere, et ok hotell, men noen luringer. Stadige endringer i pris og betingelser, bla forlangte de ekstra fordi jeg ville betale med kredittkort; ”You know, taxes, you don’t have cash? You pay ekstra…” Vel den norske stat betaler som kjent ikke svart…

Vi hadde ikke klart for oss hvor vi ville bo, men det ble i alle fall et annet hotell om nødvendig. Bilen har heldigvis god plass, som vi fikk god bruk for – alt sammen. Så gikk turen ut i distriktet for å rekognosere/bli kjent i hele vårt AoR – Area of Responsibility. Vi har fire valgdistrikt utenfor Tbilisi: Nr. 11 – Sagarejo, Nr. 20 – Rustavi, Nr. 21 – Garabani og Nr. 22 –  Marneuli.

Til sammen ca 249 valglokaler og ca. 270 000 velgere. Ca. fordi ikke alt er klart (forhåpentligvis kun for oss) ennå. Det er noe av det vi skal få informasjon om når vi besøker de ulike valgadministrasjonene, også kalt DEC (District Electoral Commission).

Først bar det ut til et av distriktene der Core Team (ledelsen) hadde fått inn en melding om relativt alvorlig trakassering av en opposisjonsrepresentant. I tillegg til en del generell rekognosering for å bli kjent i området, må slike meldinger følges opp, uavhengig av hvem eller hva. Så skrives det rapport og hendelsen vurderes i en større sammenheng. Besøket ble kombinert med et besøk til partihovedkvarteret til representanten. Da vi kom, var det noen unger som smalt av noe fyrverkeri, mao samme varsling som i favelaen i Rio: Noen utenforstående kommer…

Så var det presentasjon og intervju, med hovedfokus på deres generelle oppfatning av den politiske situasjonen i distriktet, kampagneplaner for tiden fremover, eventuell problemer, forhold til myndigheter, valgkommisjon med mer, og selvfølgelig spørsmål om hendelsen som var blitt rapportert.

Tidligere på dagen hadde vi forsøkt å få et besøk med den øverste politisjefen i distriktet, men han var opptatt – han skulle tilfeldigvis i samme distriktet som oss, men vi kunne få en avtale en annen dag. Man pleier alltid å ta en tur innom ulike sjefer, som en ren høflighet for å presentere seg og sitt og gi melding om hva man gjør i området. Nå ville tilfeldighetene det slik at mens vi er på besøk, hadde han visstnok tid til oss allikevel – han ringte i alle fall for å gi melding om det mens vi var der…

Hmm, så tilfeldig kan livet være… vi hadde ikke tid da vi hadde en avtale i Tbilisi for å se på leiligheter, så vi tok turen tilbake til Tblise, møtte vår kontaktmann og besøkte flere leiligheter. De har et noe snodig system som jeg er sikker på at Tore Oliversen – vår økonomisjef – nok vil like, du må betale for å ta alle heisene opp, mens det er gratis ned, ikke mye men det står altså en betalingsboks i hver heis så ”ingen mynt – ingen heising”.

Og en ting skal de ha her nede de er økonomiske med heisplassen. Disse heisene er ingenting for folk som har en stor intimsfære, 4 stk og heisen er godt fylt opp. Og heisdøren er heller ikke noe for en som er bredskuldret, noe jeg ikke er, men fortsatt måtte gå inn halvveis på tvers… for dørene åpner ikke helt – ikke noen av dem, så de er nok konstruert slik.

Vel ingen av leilighetene var ledig i dag, men fra søndag og en var noe dyrere enn de andre. Så vi ga tilbakemelding om at vi nok måtte vurdere dette – les lete mer. Men, så får vi telefon at den første leiligheten vi var i, kunne bli ledig fra kl. 2100 i dag og leien ble redusert i tillegg. Vel iom at det ville koste oss nesten $ 200 for en natt på hotell, var valget enkelt – så vi sa ja selv om det ville bli en del venting for oss (kl. var nå 1600), men ikke minst for både tolk og sjåfør.

Så vi benyttet tiden til å kjøpe inn litt kontormateriell, kopipapir med mer, ta ut penger, kjøpe inn litt mat.

Maten kjøpte vi i et stort supermarked, og det var nesten som å være hjemme. Svært mange av merkene var akkurat de samme som på Coop Eikunda, men prisen var nok noe lavere. Til og med Haribo snop og Wasa-knekkebrød hadde de, og en masse annet som var lokalt fantes også.

Det ble jammen også tid til en lite kirkebesøk også. De har en giga-megasvær helt nybygd kirke som er, skal være 3 størst i verden. Den pleier å være belyst og ser ganske fin ut, men nå var den nesten helt mørkelagt også inne, bortsett fra stearinlys som de troende tente. Ganske fint og stemningfylt, masse lystenning og kyssing på ulike helgener med mer – noe uvant for et ateistisk nordbo…

Vi fikk jammen tid til et kaffebesøk også, da gjør man så her: Man finner en kaffebar i en sterkt trafikkert hovedgate, siden er allerede er mange som har parkert på fortauet som er noe smalt, parkerer man på tvers halvveis ut i gaten – og ingen så ut til å reagere på det – helt normalt…

Kl 2030 hadde vi fått nok kaffe og var lei, så vi ringte og spurte om vi kunne komme nå. Jo da ikke noe problem, så vi parkerte og begynte å laste inn i heisen – det ble en del turer og koffertene måtte tas på langs – ikke mulig å trille dem inn på vanlig måte.

Vel opp kan du vel trygt si at vi nok ble noe overrasket, har var det full aktivitet. Eierne av leiligheten et eldre par, hadde åpenbart fått hele familien på besøk og holdt på med å flytte ut (!!), rydde og ordne til oss… Akkurat det føltes litt rart, sitte i stuen og se på at folk holder på å flytte ut. Det føltes nesten som vi hadde kastet dem ut, men det gjør jo god butikk på dette – det er nok et sted mellom 3-5 månedslønner de får i leie. Så jeg trøstet meg med at de gjør akkurat det samme i Stavanger når det er oljemesse – selv om de nok får litt lengre varsel…

Det tok selvfølgelig lengre tid enn forventet, men kl 2230 kunne vi endelig koke en kopp kaffe på gasskomfyren og komme litt i orden.

Badet er for øvrig en spesiell (elektrisk) opplevelse… sikringene til varmtvannsbeholderen – den som står inne i vårt sikringsskap, er skrudd opp ved siden av dusjen – rett på veggen… varme på badet er en oljeovn og kontakten er rett over doen slik at ledningen henger over doen… ja, ja, dette hadde neppe blitt godkjent av Dalane Energi eller branngutta i 2 etasjen på rådhuset…

Så hva har jeg lært i dag da?
•    Få alltid en klar og skriftlig pris på hotellrommet.
•    Det er ikke alltid like enkelt å drive politikk alle steder i verden.
•    De har Wasa-knekkebrød overalt, men når man er i Georgia spiser man ikke Wasa…
•    Hvordan det er å bo som en georgier… i en georgisk leilighet…
•    Strøminstallasjoner i Georgia er ikke som i Norge…

Nå er vi i gang… Vi møtte vår tolk og sjåfør i dag kl. 0900, men ikke før jeg hadde spist frokost og lært at fra en kanadisk LTO at Norge på 20-tallet faktisk eksporterte reinsdyr både til Alaska, Canada og USA, med noen reingjetere på kjøpet – og det er faktisk med bakgrunn i dette at julenissen har reinsdyr. Det skjedde for å promotere reinsdyr som oppdrettsnæring i USA, noe som for øvrig ikke var noen stor suksess.

Men Kuba som er sjåfør, har en prima Pajero, med både bremser og sikkerhetsbelter. Og når han i tillegg kjører på en ikke-georgisk måte, dvs ikke som om han hadde en viss mann i hælene, ja da er han tilgitt at han ikke snakker et ord engelsk. Ja, ja det hadde jo vært en fordel om bilen gikk på bensin og ikke diesel – fordi da kunne vi ha kjørt på rompetrol-bensin… som de har her nede.

David som er tolk snakker derimot meget bra engelsk, så selv om han ikke har noen erfaring som tolk, så hjelper det jo at han er utdannet jurist.

For å rekognosere litt som det heter på grønt fagspråk (militært altså), startet vi dagen med en liten rundtur i byen der vi skulle ha vært stasjonert. Den heter Rustavi og er en industriby på størrelse med Stavanger (?), ca. 120 000 innbyggere som jeg nevnte i går. Nå var jeg nok noe upresis da jeg nevnte at det er en industriby – for det var en industriby. I tillegg har de faktisk et hotell, mer om akkurat det senere…

Byen er i utgangspunktet en svært gammel by 2000 år gammel, men ble utslettet helt for mange hundre år siden av en forbipasserende arme. Så lå området brakk til det ble bygd en industriby i 1948 for å produsere stål og kjemiske produkter.

Hvordan bygger man så en slik by fra 0, jo man bygger blokker – svære blokker med masse leiligheter i mange etasjer og i store mengder, men i relativt få varianter… Tenk deg at du gjør akkurat det på Jæren, bygger opp en drabantby med plass til 160 000 innbyggere, av det blir det ikke akkurat noen sjarmerende liten småby. Kombiner det med 90 megasvære (Aker Kværner Egersund gange 10-15) industribedrifter, så hadde du Rustavi.

Hadde fordi mer eller mindre alle (?) fabrikkene har gått konk. Det har medført at ca 50 – 60 000 har flyttet, og 60% (?) av de som er igjen går uten arbeid. Legg til en total mangel på vedlikehold på alle blokkene, så er det rimelig åpenbart hvorfor jeg knapt fant noe om byen på internett… De har nok ikke så mange turister i Rustavi…

Men, de har da hotell allikevel, nå var ikke det noe åpenbart valg da mesteparten er fylt opp med interne flyktninger, Georgia har/har hatt noen interne konflikter. De rommene som ikke er fylt med flyktninger, er opptatt av prostituerte – hmmm kanskje ikke helt drømmehotellet selv om prisene sikkert ikke er som i Tbilisi.

Så da gjensto det leilighet som et alternativ. Onkelen til tolken vår, hadde en sentral leilighet disponibel, men før vi kunne se på den måtte vi ha lunsj. På tross av våre protester om at vi mer eller mindre kom rett fra frokostbordet, kom det mat, masse mat og mer mat. Vi, Anastasia – som bare heter Tanja hjemme (enklere det), og jeg var enig om at vi ikke turte tenkt på hva vi hadde fått om vi hadde sagt at vi virkelig var sultne.

Og til mat må man ha drikke, og hva er da mer naturlig enn å spandere georgisk konjakk på ”very special guests”, masse konjak, så da en halvflaske var tømt kom de med en liten mugge i tillegg… og det var før kl. var 1200. Så var det skåling for venner, familie, avdød familie, fred på jord, Georgia, Norge, vennskap mellom Georgia og Norge, alle rundt bordet, de som ikke var rundt bordet og de som kunne ha vært ved bordet – å ja jeg glemte OSCE… Rutinen var slik; først skåle og klinke glass, deretter senke armen, flere hyggelig ord, for så å skåle igjen – først da drakk du… Det ble mye nipping, det skal jeg love dere, konjakk før kl. 1200 på jobb er ikke helt min greie…

Leilighet var for øvrig opp mot ok, ikke helt norsk standard, men …. når jeg tenker på det, faktisk ikke norsk standard i det hele tatt… dvs kjøkken og bad, resten var ok. Dette måtte vi tenke på…

Så bar det i vei igjen – ut på tur og mer rekognosering. Deretter fant vi oss en liten restaurant – og fikk et lite rom for oss selv – det lå tre på rekke og rad. De hadde ganske akkurat plass til et bord med plass til seks stykker rundt – og ikke noe mer… Her fikk vi kaffe og satte i gang med papirarbeid.

Det skulle gjennomføres kartstudie over hele området vårt (hvordan er veiene, fins de i virkeligheten og er de kjørbare etc etc), gjennomgås oppdrag, Code of Conduct (hvordan oppføre seg), arbeidsrutiner, betaling, registrering av timelister, kjørebok, kontrakter, forsikring med mer. Alt for sjåføren måtte oversettes, så alt dette tok tid og når vi var ferdig var det bare å returnere til Tbilisi igjen.

Etter å ha drøftet saken med Core Team (ledelsen) var de enig i vår konklusjon at vi ble værende i Tbilisi. Vi har 4 valgdistrikt og for å komme til 2 av dem, må vi mer eller mindre gjennom Tbilisi uansett om vi skulle bo i Rustavi. I tillegg må alle våre korttidsobservatører bo i Tbilisi da vi ikke synes det var noen spesielt god ide å innkvartere dem på det eneste hotellet i Rustavi… I tillegg måtte vi ha briefinger med dem både morgen og kveld de dagene de er der, og da måtte vi til Tbilisi uansett, så alt i alt var ikke valget så vanskelig.

Da gjenstår det å finne en leilighet her. Hvorfor leilighet og ikke hotell? Vel det er faktisk slett ikke unormalt, faktisk mer normalen enn ikke. Årsaken er flere, men for oss nordmenn er det rimelig greit, vi får dekket våre boutgifter i tillegg til lønn og tillegg, mens andre nasjoner får et beløp (normalt ikke spesielt stort) og må dekke både mat og bolig av dette. I tillegg skal det jobbes en hel det, møter, koordinering etc etc og da er et hotellrom ikke akkurat det mest praktiske. Penger til hotellsuiter eller møterom finnes f.eks ikke.

Så i morgen kl 1300 skal vi på syning på en leilighet, vi traff heldigvis en tolk til et team 3 som er stasjonert i Tbilisi og han hadde akkurat vært i kontakt med et utleiebyrå og tok en telefon til.

For øvrig kommer det snart bilder for de som har interesse av det.

Så hva har jeg lært i dag da…

• Masse om reinsdyr…
• Hvorfor det ikke er mange turister i Rustiva…
• Georgiske lunsjer er heftige saker…
• At Tores tilbakemelding om at han helst vil ha meg tilbake i et stykke nok går bra… Verre blir det nok med ønsket om en slankere utgave….

I dag har det vært en lang dag. Vi har vært på briefing i hele dag fra 1000 til 1830. Masse informasjon om den politiske situasjonen her i Georgia, det juridiske systemet, lovverk, valglov, valgsystem, sikkerhet, administrative rutiner, rapportering, logistikk, rekruttering av tolker og sjåfører, forberedelser til korttidsobservatørne kommer ++. Så nå er hodet godt kokt…

Etterpå var rakk vi så vidt en øl i baren på Hotel Sheraton der vi var – og her er det dyrt. Betalt mer for en hamburger (selv om det het noe mye finere) i lunsjen i dag enn det jeg betalt i går for en to-retters middag med vin, vann og kaffe, og en øl kostet ¼ av dette… Så det blir nok ikke til at vi kommer til å frekventere det hotellet noe særlig…og kanskje er det like enkelt at vi holder oss der vi er…

Etterpå var det felles middag på en bedre restaurant med masse fine biler utenfor og masse småretter som kom hele tiden, mye bra og noe som var litt rart… Og så var det musikk, 3 – 5 kara som syng høyt – og da mener jeg høyt!!! I spedd litt dans, antar det var georgisk folkemusikk – alt i alt en heftig opplevelsen, og kanskje litt i høyeste laget…

Så hva har jeg lært i dag da?

• Vel, masse om georgisk politikk, valgsystem med mer.
• Og litt om trådløse nettverk, når du sjekker nettverk og finner et på hotellet kan det være at det faktisk er hotellet sitt… og det var – du måtte bare spørre om passord, og etter litt prøving og feiling kom jeg på nett.  
• At det blir en lang dag i morgen, for da skal vi ut og begynne å jobbe.