Det er en ting som er litt mer ”spennende” enn en del annet når man reiser ut på slike oppdrag og det er faktisk om du hentet på flyplassen – for selv om NORDEM har sendt alle nødvendige meldinger dit de skal, er det ikke alltid at det hjelper. Da er det lurt å ha kontaktinformasjon klar slik at du vet hvor du skal – eller kan ringe noe og si: ”Hei hei, nå er jeg her.” Med EU oppdraget frisk i minne der Hans Georg fikk litt ”problemer” med å komme inn i Israel fordi EU ikke hadde levert rett liste og der ingen ante noen ting om at vi skulle komme, var jeg jo noe spent.
Vel det var ingen grunn til uro, allerede mens vi ventet på bagasjen så jeg et OSCE-skilt vifte utenfor tollen, og tror du ikke at bagasjen kom – til oss begge. At noen av de som hadde tatt turen to ganger, ikke fikk bagasjen sin, ja det er jo en annen sak…
Etter hvert som vi samlet oss rundt de som kom for å hente oss fra Core-Team og ventet på at alle skulle komme, ble turen brukt til å hilse på alle de andre, hilse på gamle kjente – ”Hvor er det jeg har sett deg” ”Hallo, lenge siden sist” (med de obligatoriske 3 kyss på kindet) og ”Hvilke missions har du vært på – Å kjenner du… osv osv.
Mottakelsen var eksemplarisk og vi fikk i tillegg utdelt informasjon mens vi ventet. Der fikk mange av teamene koblet seg sammen, ikke jeg da min team-mate allerede var på hotellet, men det var flere som kjente til henne og det love jo godt.
Så bar det i buss inn til Tbilisi og hotellet. Jeg tror at alle i bussen hadde en forestilling om at vi skulle bo på Hotel Sheraton – og det smaker det jo litt klasse av (de har jo til og med svømmebassen…). Derfor ble vi noe forundret da bussen kjørte inn i et noe litt slitent kvarter og stoppet utenfor noe som slett ikke, faktisk overhodet ikke liknet på Sheraton, faktisk ikke noe hotell i det hele tatt – så vi ble alle sittende i mørket, men da sjåføren begynte å laste ut bagasjen, skjønte jo alle at vi var fremme. Og jeg skal ærlig innrømme at vi ble ikke noe mindre forundret da vi gikk opp en liten trapp, så fortsatt ikke noe hotell-merking der vi gikk opp, og gikk inn en hvit dør uten et eneste skilt/merke, men jo da dette var den ene resepsjonen.
Nå var det ikke så gale som det høres ut som, vi hadde parkert på baksiden og skiltene så vi ikke fordi det var mørkt… og hotellet er helt ok. Bortsett fra at de har ikke brukt mye penger på madrassene, jeg blir helt nostalgisk her jeg ligger – tankene går tilbake til alle de øvelsene der jeg lå ute med liggeunderlag. Hm… tror min santen at to av plankene i sengebunnen har en liten kvist…
Etter å ha kikket i briefing-pakken med all relevant informasjon og som (selvfølgelig) også la klar til oss, var det bingetid – og da var klokken nærmere 7. Nå hadde de heldigvis utsatt briefingen til i morgen, så det eneste vi skulle gjøre i ettermiddag, var å ”teame opp”, hente mobiltelefoner, kart, pc og skriver, ha en gjennomgang av kontraktsforhold for tolker og sjåfører, samt regnskapsføring. Og selvfølgelig en kort gjennomgang med LTO-koordinatoren.
Vi skal stasjoneres på plass som heter Rustavi. Det er en industriby på 120 000 innbyggere som ligger et par mil utenfor Tbilisi, og – foreløpig uten noe hotell/sted å bo, så det ser ut som at vi må finne en leilighet der. Nå er vi jo heldig som kan bo her i Tbilisi mens vi leter.
Og hvem er så vi? Jo da, min team-mate er Annastasia … fra Hellas, erfaren med 8-9 oppdrag bak seg og trivelig og omgjengelig, med gods skussmål. For det er jo viktig at kjemien stemmer sånn nogenlunde når man skal jobbe tett i et team i 4-6 uker, og alle har – om ikke annet – hørt om ”the team-mate from hell…” selv om ikke alle har møtt vedkommende… Men det er jo to store spenningsmomenter; hvor skal man stasjoneres og hvordan er/går man sammen med team-maten.
Så var det middag for mat må man ha, og jeg har jo hørt mye godt om maten her nede. Vi var en gjeng på 4 som gikk ut for spise og vi fant en god restaurant med en flott utsikt over elven/byen og levende musikk, noe som ble ”bekreftet” av at sjefen for OSCE her nede også var der… Og dyrt var det jo ikke akkurat; for 4 personer med forrett, hovedrett, vin, vann og kaffe betalte vi i underkant av 400 kr og den prisen kan man jo ikke klage på.
Vel nå er det bingetid, det har jo ikke blitt så mange timene med søvn i dag – og det blir en lang dag i morgen.
Så hva har jeg lært i dag da?
- De må ha de ”gyselig” travelt her nede, for med den farten bilene har overalt, enten det er hovedgaten eller smug, må de jo ha svært dårlig tid…
- De må også gå svært fort, fordi når vi skal gå over på grønt på den mest trafikkerte gaten med 8 filer, må vi springe de siste meterne for å rekke det på grønn mann… Selv om vi går på…
- EU har virkelig noe å lære av OSCE når det gjelder organisering av mottak med mer.
- Skal aldri fly med Turkish Airline… Snakket med flere av de som gjorde akkurat det i går, og som landet mens Lufthanas-flyet returnerte… De satt ved vinduet og så ikke bakken fra der de satt – etter at de hadde landet fordi tåken var så tett, en så faktisk ikke engang vingen mens de landet, enda han satt i vinduet over den. Neida, da foretrekker jeg heller en tur tilbake for å prøve nytt neste dag…
- Verden er ikke stor, på tv’en er det nå Travel Channel med engelsk tale (de dubber stort nesten alt her) – og av alle ting SVENSK tekst – i Georgia????