Måned: juli 2005

Reisedagbok – Nest siste dag – Rio de Janeiro, Brasil: "Yes, vi har fått skille…"

Det nærmer seg ubønnhørlig avreise, og ungene ser frem til superbrød og leverpostei, og vi skal IKKE ha skinke og ost til frokost den første tiden i gamlelandet…

I dag har vi vært på "Hippi-markedet" i Ipanema. Det er det rett nok langt mellom hippiene, men det er desto mer marked. Alt mulig av pynt, juggel, smykker, lær, vesker, bilder, capser, t-skjorter, souvenirer mm. Vi kjøpte oss noe smånips og et bilde, 1 x 1,5 m.  Gudene vet hvordan vi skal få det hjem… Vi regner med at rammen blir problemet på flyet, men skitt au, når vi først står der tør de vel ikke si nei til oss…

Nei da, det er uten ramme… og rullet fint sammen, men allikevel en liten utfordring.

En vinterdag i byen…

En vinterdag på stranden…

Ellers har vi brukt dagen på strendene Ipanema- og Copacobana. Søndag er nemlig den store stranddagen her i Rio, så vi har gjort som brassene. Ligget på stranden og slikket sol, spist is, kikket hemningsløst (ikke så mye de to minste…), blitt beglodd (ikke så mye de to største…),promenert langs stranden, spist mat, vandret på gaten langs stranden som i dag er sperret for biltrafikk; kort sagt oppført oss litt som brasser i Rio – eller som ekte turister.

Hallo, er det noen hjemme?

Thea og Rebecca ble for øvrig tilsnakket av en militær og bedt om å kle på seg… den vakten fikk nok kjeft av gjengen som 5 minutter hang ut av et vindu og plystret og ropte… Vi var nemlig innom fortet som ligger mellom Ipanema og Copacobana beach, der så vi på noen svære kanoner og et museum, mens de militære vaktgutta så på "oss"…

Ellers begynner vi pakkingen i kveld og klargjør for morgendagen, vi reiser ikke før om kvelden så vi har fortsatt hele dagen til disp. Hva vi skal bruke den til, har vi ennå ikke tenkt på. Det blir nok en lang dag i morgen…

Så hva har vi lært i dag da?:

• Det er utrolig mye "turistjuggel" på Hippimarkedet, men også en hel del fint å se på – og å kjøpe…
• Søndag er stranddag i Rio – og en slik stranddag er ikke at forakte.
• Kle på deg når du besøker militære fort…
• Se deg for når du går rundt i rommet… det er trangt her og mange sengebein på gulvet…

Nå er vi tilbake der vi startet – i Rio… på B&B. Vi klarte å komme oss med bussen til Rio, og det uten å fylle ut noe ekstra dokumenter angående id-nr mm. Helt utrolig, dvs at vi hadde oppfattet alt korrekt og klart å gjøre oss forstått… Synd at vi snart skal hjem, nå som vi åpenbart har blitt ekte proffe globetrotter – i allefall begynner vi å føle oss slik…

I tillegg klarte vi å treffe rett buss-stasjon, det finnes nemlig flere og den vi kom til, var den vi ønsket å komme til da det er den tryggeste – dette i følge vår vert her på B&B – dvs den infoen fikk vi før vi forlot Rio. Når vi att på til klarte å få tak i en taxi med plass til all bagasjen – og oss, og som i tillegg klarte å få oss dit vi skulle – og der taxisjåføren som prikken over ien snakket engelsk. Akkurat det fant vi ut når da vi kom i gaten "vår" og han lurte på hvilket nr vi skulle til… vi har nemlig kommet til det punktet at vi ikke lengre spør om de kan engelsk – vi bare prøver oss med likt og ulikt… dvs portu-eger-engelsk-gisisk, med litt nynorsk, fransk, dansk og tysk ved behov… Når alt annet svikter, prøver vi på reint sognamål…

Nå er vi kommet oss på plass på vårt "gamle rom", riktignok er det noe trangere nå, men det er nok pga all bagasjen… Vi har fått oss mat, og jeg har fått meg joggesko (!) – er ikke helt sikker hva jeg skal bruke dem til…, men de passer bra på beina – en liten bonus er at de er fine å ha stående i gangen slik at folk tror jeg er riktig sportslig… jeg må bare merke dem med navnet mitt først, eventuelt ha en hylle merket med Leifs joggesko, det burde gjøre susen…

Når vi skulle opp fra byen, tok vi en taxi opp til B&B, vi klarte å gjøre oss forstått med en gang – og etter at vi satte oss inn mente jeg at det noe kjent med taxisjåføren. Testen var at vi ikke sa hvor vi skulle, bare gatenavnet, og jammen var hukommelsen hans helt i orden. Han stoppet der han skulle… Det hører med til historien at det ikke står noe skilt med B&B, det er kun en port som alle andre porter, og gaten er meget lang. Han ble selvfølgelig fyrstelig tipset, selv om man ikke pleier å tipse taxisjåfører i Brasil – av en eller annen merkelig grunn.

Nå nærmer det seg siste dagen her i Brasil, vemodig, men det skal også bli godt å komme hjem. Hvis været er fint i morgen, blir det en tur på stranden. Søndag er stranddagen her i Rio – så det kan jo bli en opplevelse.

Vi lurer på å kjøpe oss hus her i Rio, dette de to vi vurderer. Vi liker det med de hvite listene best…

Nå hva har vi så lært i dag da?

• Vi begynner å bli noen proffe globetrotter, ikke bare globetrottere…
• Vi har vært her en stund, og har åpenbart klart å gjøre oss bemerket iom at taxisjåførene klarer å huske oss etter en måned…
• Det skal bli litt av en jobb å pakke for hjemreisen…

Varmt har det absolutt vært i dag, sol og sommer – og da er jo bassengliv tingen. Vi kunne jo ha gått til en av de mange fine strendene, men strender har vi jo sett før… å ligge ved bassenget, spise, få fancy drinker, lite administrasjon mm er i grunn ganske ok.

Ellers har vi vært en runde i byen, og bla fått kjøpt bussbilletter til Rio. Denne gangen ser det fikk ut som vi skal fylle ut id-opplysninger, navn, passnr mm. Ikke er det plass på billettene, dvs på den delen der river av og beholder, ei heller fikk vi vedlegg. Hmmm, vi har alltid måttet fylle ut dette, men spørsmål til han i luken, med vifting av penn og pass mm, samt spørsmål på hotellet har ikke gitt noe annet resultat… Vi får se når vi skal på bussen… vi skal i allefall ha en penn i høy beredskap.

Det nærmer seg jo slutten på en lang og begivenhetsrik ferie, sukk… men alltingen har en ende…

På byrunden var vi også innom det lokale fortet, fra gammelt av, i grunnen ikke så mye å se. Utsikten var nok bedre før og de hadde nok tre på kanonene, men en ok liten tur var det lell. På veien ned ble vi adoptert av en hund, med pirattørkle (!), den fulgte etter oss fra fortet og ned mot byen og viste ingen tegn til å forlate oss. Vi tok en liten tur innom en kirkegård på veien ned, og lukket porten før hunden kom inn, men noen slapp den inn og den tok igjen stilling ved vår side… Men ha, på veien ut, lukket vi porten før hunden kom ut, og for alt vi vet er den der ennå… Nei da, slapp av, det var folk der og det var ikke akkurat noe gjerde rundt hele kirkegården.

Kirkegården var en merkelig opplevelse. Vi er vant til at det blir kostet og feid overalt til enhver tid, og hadde nok regnet med at kirkegården skulle være striglet, men det var den definitivt ikke, men rett og slett lurvete. På to kors, små trekors, med noen meters mellomrom var det til og med satt på en gummistøvel opp ned (!), mulig at de døde med støvlene på eller så har det en eller annen merkelig betydning, men kanskje det er så enkelt at noen har glemt igjen sine gummistøvler på kirkegården??? Hvem vet…

Vi har også drukket Lindoyvann, helt sant… Det er lagd av et firma som i tillegg har et eller annet med radioativ i navnet… ja, ja det er nok en eller annen historikk her for de mer interesserte, med andre ord ikke oss. Et lite klingende firmanavn er det uansett, som kanskje kan gi noen uheldige assosiasjoner – ikke Lindoy-biten altså…

Ellers glemte jeg å nevne et liten episode fra gårsdagen som kanskje fortjener å bli nevnt… Da vi spiste i går kveld skulle vi spørre om hvor doen var – og det resulterte i at damen straks ville servere oss dessertsjokolade… så enten var hun litt rar, vår portugisisk litt dårlig, kanskje høy musikk i lokalet, hvem vet…

Så hva har vi lært i dag da?:

• Det er stor fallhøyde fra sengene her… særlig om natten…
• Ikke rot med nøkkelen når du skal på do… særlig ikke når det haster, og ikke mist den ned i blomsterbeddet i etasjen under… det er ikke lurt – selv om det gikk bra, denne gangen…
• Ikke alle brassenhundene er like smarte.
• Ikke alle bussruter krever id-kontroll, bare nesten alle – eller?
• Vår portugisisk har ikke blitt mye bedre… selv om vi kanskje skjønner litt mer.

Nå er vi ikke bare fremme i Paraty, men meget vel fremme… Hvis du lurer på hva vi mener med det, kan du jo se på bildene av hotellet. Her har vi det godt.

Hotellet, Hotel Coxixo, ligger i utkanten av gamlebyen og fra hotellet går du rett ut i den gamle bydelen fra 1700-tallet. Det er rett nok noe dyrere enn tidligere hoteller, men allikevell innenfor det akseptable, og det er jo greit å få en delvis tilvenning til slik vi har det hjemme… og her har til og med lampene skikkelige lampeskjerm, noe som jeg tror er første gang vi opplever i Brasil.

I tillegg har de musikk ved poolen, men svak og dempet bakgrunnsmusikk, noe som også må være første gang vi har opplevd… Greit å vite at det finnes muligheter for brassene å spille lav musikk også…

På rommet har de forresten den største do-døren vi har sett… Dodøren til høyre… Skapet til venstre…

Turen hit, med enda en ny bag – hvor pokker kommer de fra???, gikk greit. Det er kun en time med ordinær rutebus fra Ubatuba og bussen var som vanlig av god standard. Vi kjørte langs kysten og fikk med oss en fin kyststripen med jungel på den ene siden av veien og bukter og strender på den andre siden, med andre ord en fin liten tur. Vel fremme fant vi til og med en taxi med plass til all bagasjen i bagasjerommet – helt utrolig…

Ungene har brukt dagen ved bassenget og tatt livet med ro. Eva og jeg har vandret rundt og sett på byen. Paraty er en av Brasils best bevarte byer i portugisisk kolonistil og blir vurdert for UNESCO's liste over bevaringsverdige byer. En riktig idyllisk liten by som de har tatt godt vare på, full av det Are Kalvø i "Syden" kaller sukkerbithus. Butikkene er lagd slik at når de stenger er det bare porter som er synlig og ikke glorete butikksvinduer – disse er trukket litt inn i huset. Dermed bevares fasadene og bybildet – slett ikke dumt.

Tidevannet går faktisk inn i byen og vasker gatene, du ser at gatene har en form for renne i midten til vannet og det er ikke bare brostein i gatene, men bokstavelig talt elvestein, med andre ord ikke noe for høyhælte sko. I tillegg er bydelen sperret for biltrafikk.

Det er, bokstavelig talt, et hav av øyer og strender her, men vi skal kun være her i to dager før vi returnerer til Rio for retur til gamlelandet – og den grå hverdagen…

Så hva har vi lært i dag da?:

• Litt luksus er ikke at forakte – Her har vi det godt dere…
• Paraty er en utrolig flott by, men du går ikke med høyhælte sko i Paraty – ikke det at vi har prøvd altså, men vi har sett 2 damer som gikk i gatene med slike sko – og de gikk saaaaakte fremover…
• Det finnes faktisk lamper i Brasil med skikkelige lampeskjermer.
• Ikke fikle med slangen i dusjen, hvis du ikke vet hva du gjør…

I dag som i går, Zzzzzz. Rebecca er mye bedre, men været er fortsatt "so-so", så dagen i dag er ganske lik gårsdagen. Byvandring, kaffe, mat, kortspill, lesing, lydbøker, middagshvil, isspising mm…

Vi bestemte oss i dag tidlig for å reise videre til Paraty, det skal være en av Brasil best bevarte gamle byer og da må den jo være fin å se på – og så er det i rett retning mot Rio…

I og med at vi snart skal tilbake til det velregulerte og strukturerte norske samfunnet, bestemte vi oss for å bestille hotell på forhånd (!) – ja helt rett, vi har planlagt på forhånd… Det er jo en erfaring det også…

Og etter en del telefonsamtaler, klarte vi faktisk å bestille et hotellrom i Paraty – så får vi se om det er klart når vi kommer dit – slikt er alltid like spennende, å se om begge parter i en samtale faktisk har samme oppfatning av samtalen når den er avsluttet. Akkurat det har ikke alltid vært tilfellet her….

Vi valgte et hotell, da prisen merkelig nok er lavere enn på mange av de såkalte pousadane (små ofte familiedrevet "hotell")- og siden vi har blitt godt vant den siste tiden valgte vi komfort til lav pris, fremfor det nok mer korrekte backpacker-opplegget der omgivelsene er det viktigste.

Ikke alt vi kommer til å savne…

Det vi ikke kommer til å savne fra Paraty, er menighetshuset på andre siden av gaten. Det er en eller annen relgiøs festival her i byen og menigheten på andre siden har vært meget aktive, tidlig og sent har vi hørt applaus der borte – og synging mm. Det kan da ikke være nødvendig å starte før kl. 0700 med full aktivitet…, men men… En dag lurte vi riktignok på om det var hakk i platen da de sang i laaaaaang tid på samme refrenget…

Så hva har vi lært i dag da?:

• Ikke gå forbi åpne butikk-dører der "damen" sitter og halvsover bak disken – og høyt si: "Oooiiii" – for så å fortsette forbi, og la en lettere forvirret dame stå og lure på hva det var… (Egentlig en lærdom fra i går…)
• Det går faktisk an å ringe i Brasil og treffe på noen som kan engelsk….
• Det er faktisk mulig å planlegge på forhånd også…

Neppe noe for vår lokale ungdomsklubb Pingvinen…

Dagen i dag har vært ganske lik gårsdagen. Været er fortsatt et lite stykke unna badestrand, men vi fikk da med oss noe sol på toppen av hotellet i dag tidlig. Rebecca har fortsatt noe vont i magen, men er mye bedre. Lyspunktet er at det ikke har regnet og at vi har kommet oss litt mere rundt i byen.

Det har blitt tid til kaffe- og isbarbesøk, byvandring, en laaaang tur langs stranden, mye god mat og ikke minst et besøk i det lokale akvariummet. Der var det mye rare fisker, og vi fant Evas favoritt, en Sjukepleiehai… Ja den het faktisk det, og hennes Florence-hjerte banker fortsatt litt… bak Aetat-jakken… Akkurat navnet må det da ligge en eller annen merkelig historie bak, men kanske det bare er en hai som svømmer rundt og hjelper andre fisker i nød, hvem vet… Eller kanskje dette er haien som skal endre det – kanskje noe dårlige – hairyktet?

En tur innom det lokale turistkontoret fikk vi også tid til – i håp om å få hjelp til å finne noen busstider til Rio, men der forsto de ikke engang hva vi ville ha hjelp til… Så vi må nok finne busskontoret og prøve på den harde måten…

Hva har vi så lært i dag da?:

• Det finnes mange rare fisker i Brasil, både til lands og til vanns…
• Hva skal de med engelsk på et turistkontor?

I dag har vi vært i Brasil i en måned, vi kom til Brasil 25 juni. Det har vært en helt utrolig ferie så langt, og fortsatt har vi en god uke igjen. Vi kommer til å savne alle kakene til frokosten…

Dagen har vært en meget slapp dag. Rebecca har hatt vont i magen og det har begrenset vår utferdstrang en del. I tillegg har været vært dårlig, overskyet og regn inn i mellom, men heldigvis god temperatur.

Så dagen har blitt brukt til litt byvandring, soving, lesing, spising, lydbok – Are Kalvø: Syden. Virkelig å anbefale… han tar en del på kornet om turister og anti-turister mm. Les eller hør og bli i godt humør…

På kvelden i går gikk vi ned til strandpromenaden og spiste. Som vanlig var det litt spennende å se hva vi fikk etter å ha bestilt, men vi traff ganske bra denne gangen – vi kommer oss virkelig…

Langs strandpromenaden var det en del boder, utrolig at de klarer å ha som mye juggel på et sted, mesteparten er typisk turistjuggel, men inn i mellom var et noe fint. På en fortauskant satt et par og solgte bilder, og der fikk både Rebecca og Thea kjøpt et lite maleri hver. Han som malte gjorde på keramikkflister og det med fingerne – og kun fingerne. Ganske utrolig å se på. Rebecca klarte å snappe til seg det bildet du ser her, til stor forargelse for et eldre par som ikke var så kjappe som henne… Hun lærer… det gjelder å hive seg rundt når det gjelder og når du har pengene i hånden – har du oppmerksomheten…

Hva har vi lært i dag da?:

• Ikke spis mat du ikke tåler… da får du vont i magen.
• Are Kalvø er god underholdning på grå dager, og lydbøker er uunværlig.
• Du trenger ikke å bruke pensler for å male fint.
• Det gjelder å hive seg frempå når det er noe du vil ha.

Vi er nå vel installert i Ubatuba. Etter en lang busstur, med et heldigvis noe kort opphold i Sao Paulo, kom vi endelig frem til Ubatuba rundt ca. kl 22.30 og da var det bare å finne en taxi og et hotell, men først måtte sekken min tømmes for vann… Det hadde blitt en lekkasje i en drikkevannsflaske, men heldigvis lå flasken i en plastpose, det var en caps som tok mesteparten av vannet og det ble oppdaget rimelig kjapt, så den store katastrofen ble unngått. Det er som %#¤", den ene gangen jeg legger en vannflaske opp i sekken, blir det en lekasje – og det i en helt ny flaske, ellers har vannflaskene alltid ligget i sidelommene – og akkurat det er nok både pc, kameraer mm godt fornøyd med… Jeg tror vi fortsetter med tidligere praksis med å bruke sidelommene.

Taxisjåføren snakket som vanlig ikke et kvekk engelsk, men vi fant et hotell i reiseboken og pekte, han nikket og vi kjørte. Som dere skjønner hadde vi ikke bestilt noe hotel på forhånd. Vi gjorde et par forsøk fra Curitiba med å ringe, men på det ene hotellet der de forsto engelsk, hadde de ikke rom for mer en 2 så vi måtte ha 2 rom til en den nette sum av nærmere totalt NKR 4 000,- Selv om vi hadde fått smaken på det søte liv i Curitiba, fant vi ut av at akkurat det hotellet nok var litt utenfor vårt reisebudsjett. På de andre hotellene vi ringte, fikk vi kanskje en pris, hva vet jeg – alt de sa var på portugisisk…

På hotellet vi kom til, Hotel Sao Charbel, forsto de heller ingenting, bortsett fra at vi ville ha et rom til 4… og det fikk vi. Det var både rimelig og stort, dvs noe større enn vanlig… da ungene og vi har fått eget soverom (for en luksus!) – og attpå til har vi en ledig seng + gang og eget bad, for en velstand. Prisen var rimelig den, vi kan bo her i 9 dager for den prisen vi fikk på strandhotellet. Vi kunne sikkert ha funnet et noe billigere hotell, men ryggen til Eva har hatt godt av en skikkelig seng i Curitiba, og da vi skal ha henne med videre, er nok ikke dette noe dårlig valg.

Før vi tok kvelden i går, spurte vi om når og hvor det var frokost. Iom at han på hotellet ikke forsto engelsk og vi ikke portugisisk, slo jeg opp ordet breakfast i ordboken og viste ham det. Dette avstedkom en lengre forklaring med masse peking, men vi forsto kl. 0700 – 1000. Konklusjonen vår ble, mest pga av all pekingen, at det var frokost, men ikke her. Dette var selvsagt feil og etter en liten rekognosering i dag tidlig fant vi frokosten, som vanlig med skinke, ost, syltetøy, masse frukt og kake. Når det gjelder frokost på hoteller i Brasil, antar jeg at de kun har en lærebok på dette feltet. Den er rimelig lik på alle hotellene, akkurat som i Norge der de åpenbart også kun har en lærebok. Vi har diskutert saken og har kommet til at dette med frokoster på hotell, antagelig er regulert gjennom en IHBA, The International Hotel Breakfast Agreement, der man nok har blitt enig om at i Brasil skal frokoster være slik på hotell og i Norge slik…

Været har vært noe labert, dvs vi våknet med sol, men siden skyet det over. Dog har temperaturen vært mellom 25 og 30 grader, så vi klarer oss… Etter en noe kjølig periode i nærmere 1000 meter over havet i Curitiba, klager vi ikke over at det er T-skjortevær. Dagen har blitt brukt til å slappe av, byvandring, tur langs stranden, sitte på hotellets takterrasse og nyte livet.

Før vi gikk ut for å spise lunsj, fikk vi en telefon fra noen på hotellet, antar vi… Vi kom etter hvert til at det var spørsmål om de kunne fikse opp rommet, og gikk derfor ut. Om det virkelig var det, tror jeg aldri vi finner ut, for etter at telefonsamtalen ble avsluttet, en lengre enveis samtale på portugisisk, tok jeg turen ned i resepsjonen. Jeg antok nemlig at de ville snakke med oss og da fingerspråk+ på telefonen er noe herk, var det nok best å ta turen ned for å finne ut av hva de ville. Men han i resepsjonen trodde jeg ville ringe et eller annet sted, så der ga jeg fort opp etter å ha måtte overbevise ham om at jeg ikke ville ringe noe sted. Det var nok fiksing av rommet kom vi til, eller er det noen som har noen bedre forslag?

Ubatuba er en helt ok by. Det er nok ikke den byen du reiser til om du ønsker å se en koselig liten småby i gammel stil, men den er et godt utgangspunkt for strandliv med sine 72 strender, og er ikke det tingen, kan man rusle rundt og ta livet med ro. Det er tydelig at dette nok er litt utenfor sesongen, hvor mye får vi se i morgen da det er hverdag og det nok blir noen flere åpne butikker mm, men jeg vil tro at både stress og prisnivå nok er noe annerledes i høysesongen. Vi kunne også observere at de har fine advokatkontorer her i byen, noe for våre advokater i Egersund?

Jeg har lagt ut noen bilder fra gårsdagen, fra Curitiba og køen vi kjørte forbi. Curitiba har meget god offentlig kommunikasjon – og de har som ellers i Brasil god bemanning. På bussene er det en sjåfør og en som tar i mot billetter, og i tillegg hadde de noen fancy venteskur som ofte, men ikke alltid var bemannet. Som dere ser, er de åpne med "telleverkssluser" i begge ender og utgang til bussene på midten, dermed hadde folk betalt når de kom ombord fra venteskurene som var bemannet og ombordstigningen gikk raskt unna. Dette bare viser at ting kan gjøres på så mange måter.

En annen noe spesiell brasiliansk vri på ting, var transporten av lastebiler som vi kunne observere når vi passerte den enorme køen på vei inn til Sao Paulo i går. To halvferdige lastebiler, dvs rammen med motor og der den ene er lastet ovenpå den andre, drar ut på tur. Sjåføren på den "nederstebilen" sitter da enten i et provisorisk sete, eller i en noe provisorisk og sannsynligvis noe luftig kupe…

En av sjåførene som vi observerte i høy fart på vei fra Sao Paulo på en slik dobbeltdekker, tok riktignok dette med sikkerhet alvorlig, han hadde hjelm… På turen vår til Sao Paulo, så vi forresten ikke mindre enn minst 4 lastebiler/vogntog som hadde kjørt ut av veien. Så det er nok rett å ta dette med sikkerhet alvorlig…

Så hva har vi lært i dag da?:

• Bruk alltid hjelm når du kjører lastebil.
• Ikke ha vannflasker i sekken med masse elektronisk utstyr…
• Ha alltid vannflasker i en plastpose om du må ha den i sekken…
• Hotellfrokoster er nok like overalt i Brasil.
• Fingerspråk+ på telefon er noe herk.

Ja nå er vi enda en gang i Sao Paulo. Bussen var 3 timer forsinket… pga veiarbeide, men turen gikk ok. Egen lykke er bra, men andres ulykke er heller ikke at forakte… Køen den andre veien var enorm… så da var det ikke så ille da.

Ellers har vi fått kjøpt billetter til Ubatuba og tar bussen videre om en halv time.

Hva har vi lært i dag da?:

• Kværnekøen er liten og Stavanger-køene ingen ting.

I dag har vi vært kulturelle, vært på bysightseeing – vi har til og med vært på museum! Men først måtte vi ordne med billetter, da hele hotellet skulle sjekke ut i dag, var det litt problematisk for vår mann i resepsjonen å slippe i fra, men vi tenkte at han ordnet jo mesteparten, av snakkingen, i går, så dette fikser vi. Backupen var at reisebyrået kunne ringe til ham i tilfelle vi sto helt fast…

Da vi kom opp til reisebyrået, var selvsagt "vår" dame fra i går, borte. Så vi tok en liten butikkrunde, fikk kjøpt noen klokker og da vi kom tilbake, var hun på plass. Nå snakket hun ikke et eneste ord engelsk, men hun husket hva og hvor vi skulle og fikk etterhvert tak i busstidene fra Sao Paulo til Ubatuba. Dermed kunne vi kjøpe billettene til Sao Paulo.

Som vi har sagt så mange ganger før, utrolig hva man kan få til selv om ingen skjønner et eneste ord av hva den andre parten sier. Tegn og forklar, skriv klokkeslett, vis på data, nikk og rist på hodet, ta sjansen på at du forstår noe og "tommel opp" når du antar at alt er i boks.

Forresten så lurer dere kanskje på hvorfor Ubatuba? Eva falt for navnet – og i tillegg skal det være mange (72) fine strender der.

Botanisk hage.

Resten av dagen ble brukt til bysighseeing. De har en buss som går i sløyfe rundt i byen hver halvtime, du kjøper billett og kan ha 4 stopp underveis på de ulike attraksjonene som bussen passerer. Fin, fin ordning. Vi tok en tur innom Jardin Botanico – botanisk hage og ikke minst var vi innom Museu Oscar Niemeyer. Han er en berømt arkitekt, spesielt her i Brasil, da han står bak mange av byggene, og mulighens mere, i Brasilia (hovedstaden). Som dere alle kjenner til, ble denne bygd opp fra grunnen av etter krigen, dvs det var ingenting der av bebyggelse. Dermed er byen bygd opp slik teknokratene synes at en by – og hovedstad – skal være, men våre svenske venner som kom der i fra, mente at det var en by for arkitektoniske interesserte, men ingen by for mennesker.

Spenstig museum.

Bygget er fint, og noe slikt hadde vært noe for Stavanger når de først skal bygge et nytt konserthus. Det var en del utstillinger, og Rebecca var ikke spesielt interessert i den ene, noe vi for såvidt hadde stor forståelse for. Det var en, i sin tid, misforstått kunsner, men nå genierklært – som åpenbart hadde et meget problematisk forhold til foreldre, kvinner og små barn, dvs babyer. Dette ga seg spesielt uttrykk i ulike dokkemontasjer… Men, men vi har nok ingen tungtveiende mening i så måte, og det er sikkert mange som kan si mye pent om denne fyren og hans kunstverk, en ting er i hvertfall sikkert, svært mange av kunstverkene er ikke noe å ha i stuen – spesielt ikke spisestuen…

Ellers var bygget utsmykket med en variant av okka-dokka logoen….

Vi tok, åpenbart, siste bussen tilbake, for den ble meget full, men heldigvis hadde vi fått sitteplasser, noe som var greit iom at det var en lang tur tilbake. Grunnen til at vi fant ut av at det var siste bussen, var at etter en lang kjøretur stoppet den, og alle ble jagd ut… Heldigvis hadde vi tilfeldigvis vært i området og kjente oss igjen og kunne faktisk gå til hotellet, men det var jo litt overraskende… Det var også litt overraskende da bussen på en av serverdighetene stoppet og billettøren og sjåføren gikk ut, på toalettet og hadde en liten matpause mens de spiste noen sandwicher.

Legg merke til det lille bygget midt oppe i bildet…

Dagen ble avsluttet med middag, en rask kaffe på The Ritz og pakking. Så nå er vi klare til neste stopp. Det blir jo litt vemodig å ta farvel med et hotellrom der det er både varmt og kaldt vannskraner, og vi faktisk har "problemer" å ikke få dusjvannet for varmt… akkurat det har vi ikke hatt problemer med alle stedene vi har vært. Men Curitiba er en hyggelig by, mye fin bebyggelse – både gammel og nytt om hverandre.

I tillegg har det jo vært ok å ha gratis internett tilgjengelig på hotellet. Akkurat det holdt forresten på å lage en lite skandale i går kveld. Jeg skulle innom for å sjekke epost da jeg hadde glemt det tidligere på kvelden, rommet var låst og jeg måtte ned i resepsjonen for å hente nøkkel. På vei opp trykket jeg på feil knapp i heisen og kom en etasje for høyt opp. Den skarpskodde aner allerede nå hva som holdt på å skje. I full fart ut av heisen stakk jeg nøkkelen inn i låsen og begynte å vri, før jeg (heldigvis) relativt raskt oppdaget at plakaten på døren manglet… Dette førte til at jeg også så at det sto 3-tall på døren – og at det dermd var feil etasje… Skal si at jeg fikk fart på meg og forsvant en etasje ned. Godt at jeg ikke bare vre om og gikk inn. På vei ned til frokost i dag, så jeg forresten at det hang et skilt på døren: Ikke forstyrr…

Så hva har vi lært i dag da?:

• Se på døren – før du går inn og/eller låser opp.
• Selv vi kan være kulturelle.
• Ikke alle kunstverk er noe for oss.
• Bysightseeing bør starte noe tidligere.